Massemedia 24/7

Som overskrift har jeg valgt Massemedia 24/7, som jeg føler er en svært passende overskrift til dette emnet. Det er nettopp det som er med media at vi har det rundt oss 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Hvor enn vi snur oss, eller hva vi gjør så er media der blant oss. Dagens hverdag er i svært stor grad påvirket av media, og som det står skrevet i Imsen (2005): Skal vi forstå barns og unges verden i dag, må vi også forstå hvordan de forholder seg til den store medieverden som omslutter den. Vi lever i dag i et stort mediesamfunn, og forandringen innenfor teknologi og media fra våre foreldres barndom til vår er betraktelig stor. Barn og unge vokser i dag opp med både TV, PC, mobil etc. som har en stor innvirkning på deres barndom. Disse massemediene er å finne i alle sosialiseringsnivåer i barn- og unges oppvekst. Da massemedia først kom til Norge så tidlig som på 1700-tallet hadde media en helt annen funksjon enn hva den har i dag. Media på den tiden var blant annet aviser og bøker som brakte kunnskaper og opplysninger til folket. I dag derimot har media en mer kommersiell side ved seg, og formidler all slags kunnskaper og informasjon, i tillegg til å ha en underholdningsverdi.

Da mine foreldre vokste opp hadde de ikke like mye teknologi i hverdagen sin som det jeg har vokst opp med og er vant til, og tro meg det har jeg fått æren av å bli påminnet om opptil flere ganger i uken gjennom oppveksten. TV er det mediet som er mest brukt i dag, og det mediet som vi mennesker bruker mest tid på i hverdagen. På 1970- og 1980-tallet var TV et naturlig samlingspunkt for familien, og det er nettopp dette mine foreldre har vokst opp med. Da foreldrene mine vokste opp var de overlykkelig dersom de i det hele tatt hadde en TV i stuen, og dette står i stor kontrast til dagens hverdag hvor det er utenkelig at noen ikke har et TV i hjemmet sitt. Faktisk kan det også bli sett på som unormalt dersom en familie ikke har opptil flere TV-er i huset sitt enn bare ett i stuen. I dag vokser nemlig mange barn opp med et eget TV på rommet sitt, og som de kan disponere slik de selv vil. Dette er en dramatisk endring fra mine foreldres barndom, hvor de kun hadde en kanal. Dette førte til at hele familien satt samlet rundt TV for å se på NRK1, og dermed ble TV-stunden et sosialt arrangement med familien. Familien satt samlet, og de kunne le og prate om hva de så på TV. Ettersom barna i dag har egne TV-er, og utallige kanaler å velge mellom skaper ikke TV-en lenger et samhold i familien. TV-en har i stedet blitt et sosialt arrangement sammen med jevnaldrene.

TV blir i dag mye brukt som underholdning, og ikke bare som et medium for opplysninger og informasjon. Mange barn og unge bruker utrolig mye tid på TV-titting, og dette kan føre til at barn bruker mindre tid på lekser, lesing, uteliv og fysisk aktivitet etc. At TV-en påvirker barn og unges sosiale liv er et stort problem, og selv mener jeg at foreldrene her bør spille en viktig rolle for å unngå dette. Foreldrene kan for eksempel bruke TV som belønning for at lekser har blitt gjort, og man bør alltid sette opp en regel for hvor mye TV barna har lov til å se hver dag. Et annet problem med TV er at det følger med mye direkte og indirekte reklame. Barn er sårbare overfor denne reklamen, og er ikke i stand til å skille mellom hva som er reklame og hva som er programinnholdet før i 12-årsalderen. Reklamen er skapt for å selge, og det er ofte nettopp det den gjør. For eksempel barn som ser på Disney Channel er gjerne fan av Hanna Montana eller The Jonas Brothers, og dersom de går i lekebutikken og ser et pennalhus, en film, en CD og lignende fra disse seriene er det helt klart at barna vil ha det. Det er idolene deres som TV har skapt, og som butikkene selger takket være reklamen i TV.

Mobiltelefonen er også et medium som tar mye plass i barn og unges verden, så vel som i de voksnes verden. Mobiltelefonen har faktisk utviklet seg til å bli en ”duppedings” vi ikke kan være foruten. Den er med oss overalt hvor enn vi går. Vi tar den med oss på skolen, på trening, på fjellet, ja noen har den til og med med seg i dusjen. Mange foreldre utstyrer barna sine med telefon i svært ung alder, som både har sine negative og positive sider. Mobiltelefon blir en form for mote i dagens verden, og dette kan føre til at barn kan bli mobbet dersom de har en mobiltelefon fra oldtiden. Når jeg her snakker om oldtiden er det faktisk bare snakk om for knappe fem år siden. Teknologien innenfor mobiltelefoni har nemlig utviklet seg enormt på få år. For åtte år siden fikk jeg min første telefon, som var en nokså stor telefon med de viktigste funksjonene: sende melding og ringe. I dag derimot har man utrolig mange mobiltelefoner å velge mellom, og funksjonene har blitt mange! Mobiltelefonen kan selvfølgelig brukes til å ringe med og sende melding som før, men i tillegg har man fått kamera, musikkspiller, polyfoniske ringetoner, spill, internett etc. Barn som ikke har det nyeste og hotteste kan i mange tilfeller bli mobbet fordi de ikke har det samme som de ”kule” barna, og dette kan være et stort problem som voksne må være obs på. En fordel med mobiltelefon er likevel at man enkelt kan få kontakt med barna sine. Mobiltelefonen blir nærmest som en GPS man kan bruke til å spore opp barna til enhver tid. Med en mobiltelefon kan man enkelt nå mennesker med bare et tastetrykk, og foreldre kan lettere få kontroll på barna sine.

Mobiltelefonen er til både glede og fortvilelse i skolen. Elever sitter gjerne i timen og skriver meldinger til hverandre med mobilen halvt skjult under pulten til en lærers store forargelse. Mobiltelefonen kan også brukes som et juksemiddel på prøver, som er et utbredt fenomen. En annen vond side med mobiltelefon i skolen er at den kan bli brukt til trakassering. Tilfeller hvor barn har tatt nakenbilder av en elev i klassen etter kroppsøving, som de siden har sendt rundt til hele klassen/ skolen etterpå har forekomt i norske skoler opptil flere ganger. At mobiltelefonen har blitt brukt til en så grusom handling tyder på at det er viktig at skolen innfører klare rutiner og regler for mobilbruk i skolen. Selv mener jeg at alle norske skoler bør forby all bruk av mobiltelefoni i skoletiden. Dersom dette skal gjelde elevene, bør det så absolutt gjelde lærerne også. Som lærer er man barnas forbilde uansett alder, og er det forbudt for barna bør det også være forbudt for de voksne. Dersom foreldre har et stort behov for å kontakte barna sine i skoletiden, kan de alltids ringe til skolens administrasjon som man gjorde før mobiltelefonens innpass i dagliglivet.

PC og internett er en teknologi vi kan anta at de aller fleste barn har muligheten til å bruke, enten hjemme eller på skolen. PC-en kan brukes til utrolig mye, alt fra tekstbehandling til å se episoden av Hotel Cæsar på web-tv som en ikke rakk å se. PC-en er et utrolig viktig hjelpemiddel for barn og unge i skolearbeidet. De kan bruke PC-en til å finne fram informasjon, i stedet for å bruke store leksikon som ikke er fullt så enkel å finne informasjon i. Når de har funnet informasjonen kan de bruke Word til å samle informasjonen, eller Powerpoint for en flott presentasjon. Barn med lese- og skrivevansker står her i en særstilling, fordi de kan få hjelp fra Word når de skal skrive en stil. Å bruke Word vil selvfølgelig være mye enklere for dem, enn å sitte med en ordbok i hendene. At elevene får denne muligheten i barndommen sin kan også føre til at de lettere føler at de lykkes i å skrive norsk. Dermed får eleven motivasjon til å skrive, og blir ikke demotivert av alle skrivefeila. Et problem med PC-en er derimot at det ikke finnes grenser for hvor mye informasjon man kan finne på internett. Foreldre og lærere har dermed begrenset kontroll, og den enkelte informasjonssøker må derfor selv ha evnen til å vurdere medieinntrykkene og sette grenser for bruken av dem.

På PC-en, samt via TV med X-box, Playstation etc. har man muligheten til spill og underholdning. Spill er populært blant unge, og særlig gutter. Spillene har blitt mer avanserte med årene, og varierer svært mye i innhold. Noen spill er uskyldige eventyr- og fotballspill, mens andre spill inneholder mye vold og krig. Særlig kan spill med mye vold være et problem for små barn, fordi de har vanskeligere for å skille mellom fantasi og virkelighet. Heldigvis har man aldersgrenser på spillene, men problemet er at disse grensene ofte ikke blir fulgt. Ofte sitter ungdommer i 13-årsalderen og spiller spill med 18-års aldersgrense. Et annet problem er hvor mye tid som blir disponert til spill. Når WOW (World og Warcraft) som er et voldelig spill med mye skyting og krig først kom ut på markedet fikk det mye oppmerksomhet. I dette spillet kan man spille med andre spillere og inngå allianser i en fiktiv verden som byr på mye spenning. Til tross for at dette er et spill man må betale for å spille, i tillegg til at det har etter min mening en altfor lav aldersgrense på 12 år, er det svært mange barn som spiller dette spillet. Spillet har blitt kritisert for å være avhengighetsskapende, og mange barn og unge har også brukt store deler av nattetimene til dette spillet. At et spill kan ha en så stor innvirkning på barns hverdag bør man rette fokus på, og se på som en alvorlig situasjon. Ikke bare bruker barna mye tid på et slikt voldelig spill, men det går også utover livskvaliteten deres og skolearbeidet.

Både TV, mobiltelefon, PC og spill er og kommer til å forbli en utrolig viktig del av barn og unges hverdag. Dette er medier vi er avhengig av å ha rundt oss, og som absolutt er nødvendig å ha rundt oss også. Ta for eksempel svineinfluensaen som nå har blomstret opp i Mexico, og som står i fare for å utvikle seg til en verdensomspennende pandemi. Uten TV, mobiltelefon, PC og internett i vårt globale nettverk hadde ikke hatt tilgang til denne informasjonen, og det viser hvor utrolig viktig del av livet vårt disse mediene har. Tidligst i dag kunne jeg lese på www.vg.no at Norge har gått til innkjøp av 15 millioner munnbind, som nok beroliger mange bekymrede sjeler i Norges land. Hele tiden kan man gå inn på nettet og oppdatere seg på informasjon om denne svineinfluensaen, og det viser hvor viktig media er i dagens samfunn. Ulempene med både TV, mobiltelefon, PC og spill er derimot at man som foresatte eller lærer aldri kan kontrollere fullt ut hva slags informasjon og kunnskap barna får tilgang til. I tillegg til at mediene også har en skadevirkning på hvor mye tid barna bruker på de ulike mediene. Skolens viktigste oppgaver vil være å oppdra barnas ferdigheter og kunnskaper om bruken av mediene, og hvordan de kan brukes både til nytte og hygge. Barna må også utvikle en sunn og kritisk holdning til medienes innhold og funksjon.

Lek og læring? Ja takk, begge deler!

Da jeg var liten gikk mye av tiden min til lek. Jeg lekte både på skolen og på fritiden, og jeg syntes det var fantastisk moro. I de senere år har derimot skolen valgt å fokusere mindre på lek i skolen, og det må jeg si at jeg ikke helt forstår. Det å leke er en helt naturlig del av barnet, og hvilken rett har skolen til å ta dette fra barnet? Før reformen L97 slo gjennom hadde skolene i Norge kjempet mot politikere for å få 6-åringer inn i skolen, og de lovte mer lek i skolen. Lek skulle brukes som utfoldelse, metode og som tilnærming til fag/ tema. Nå har vi derimot kommet til 2009, og det er lenge siden den gang da. I 2006 fikk vi en ny reform i skolen -LK06 – hvor lek i skolen har blitt mer nedtonet. Lek har ikke et eget fokuspunkt som i L97, men det står at lek skal brukes i forbindelse med tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter. I tillegg til å stimulere lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet. At lek ikke har fått mer plass i LK06 er synd for både lærerne og barna, og det vil nok politikerne oppdage selv også.

Skolen er et sted hvor barna skal lære seg nye kunnskaper hver dag, og av den grunn bør barna like skolen. Undervisning i form av tavle og kritt, oppgaver og prøver kan ofte virke kjedelig og demotiverende for et barn. For at barnet skal oppdage lærelysten igjen, kan det være svært nyttig å ta et lite avbrekk med lek i skolen. Mange mener derimot at det er for mye lek i skolen, og at lek ikke gir barna læring. Realiteten er nok motsatt, for jeg mener å påstå at lek bidrar til økt læring for barna. Jeg husker selv i min barndom hvor utrolig kjedelig noen skoledager kunne være, men samtidig husker jeg hvor utrolig gøy jeg kunne ha det når vi hadde leker. Ofte er det jo også slik at det er de kjekke opplevelsene vi husker, mens vi velger å fortrenge de kjedelige opplevelsene?

Det finnes flere positive sider ved lek for barna i skolen, og jeg skal forsøke å nevne en brøkdel av dem. Lek er som tidligere nevnt en naturlig del av barnet, i tillegg til at det er sosialt. Når man leker gjør man det ofte med flere andre, og man lærer da å samarbeide. Samarbeid er en viktig egenskap som alle barn bør lære seg i tidlig alder, slik at de er godt rystet til arbeidslivet senere. Det er også mange regler som ofte inngår i en lek og som barna må følge. Dermed lærer barna seg at regler er til for å følges, og at rett er rett. Lek inneholder også ofte fysisk aktivitet, og hva kan da ikke være mer viktig enn fysisk aktivitet i skolen i dag? Politikerne klager stadig oftere over økende fedme i den norske befolkningen, og de norske ukebladene skulle man nesten trodd er hjernevasket av staten til å skrive om en ting: slanking. Mange politikere kjemper også for at elevene i skolen skal få 5-om dagen. Skolen skal derfor påvirke barna til å leve sunt. Poenget mitt er at politikerne gjerne vil at den norske befolkningen skal ned i vekt, men hvordan kan de ta bort mye lek i skolen? Lek i skolen burde jo heller vært et satsningsområde for politikerne, fordi det bidrar til mye fysisk aktivitet. Når barna lærer leker på skolen, kan det jo hende at de synes at leken er såpass kjekk at de gjerne vil leke den på fritiden også? Kanskje velger barna bort Pc-spillet mot fysisk aktivitet ute i det fri?

I lek finner man mye fantasi hos barnet. Et barn har faktisk egenskapen til å kunne leke at sjokoladebiten han holder i hånden er et stort fly som går inn for landing. Å fantasere om noe slikt er nok forbeholdt småbarn, men det å fantasere i seg selv er faktisk en egenskap barna vil trenge senere i skolen også. Når barna for eksempel skal skrive en fortelling på skolen trenger de fantasien til å kunne skrive, og av den grunn bør man som forelder og lærer ikke nekte barnet å få leke med fantasien sin. En annen fordel med lek er at det vekker konkurranseinstinktet hos barnet. Konkurranseinstinktet er viktig fordi det gir barnet motivasjon til å yte i aktiviteten, samtidig som barnet liker å få ros etter å ha gjort det bra. Når barnet leker får det også selv sette seg mål for hva han ønsker å yte i leken. Dermed blir det vanskelig for barnet å mislykkes uansett hvilken lek det skulle være. Når barnet ikke klarer å mislykkes fører det til at barnet blir mer trygg på oss selv, og hva ønsker vel ikke lærerne mer enn en trygg elev i klasserommet?




Ønsker vi tomme lekestativer i skolene, som følge av at det skal være mindre lek i skolen?



Å leke er for barn….
Alle barn leker som liten, men etter hvert som man blir voksen ender man ofte opp med å se på lek som noe useriøst. Lek er nemlig noe bare barn kan gjøre, og voksne….ja, de er rett og slett for voksne til å leke leker. Men her bør vi ta oss hardt i skjegget, for lek er ikke bare noe barn kan gjøre. Tvert imot burde alle foreldre og særlig lærere leke sammen med barna. Man bør være flink til å organisere lek, og man bør tørre og selv være med i leken. Barna vil synes at det er fantastisk kjekt med en voksen i leken, i tillegg til at den voksne part kan være med å kontrollere leken. Den voksne part kan sørge for at alle får lov til å være med, i tillegg til å sørge for at spillet er rettferdig. I skolen bør leken ha en mening for læring, men det er likevel ikke nødvendig i alle situasjoner. Noen ganger merker man som lærer at elevene overhodet ikke har et ønske om å sitte inne i klasserommet når de ser den krumme snøen daler ned utenfor, og akebrettene står fint stablet opp på veggen utenfor klasserommet. I slike tilfeller kan det være nyttig å la elevene få lov til å leke seg litt i snøen, i stedet for å sitte inne i klasserommet. Leken vil i slike tilfeller gi elevene et lite avbrekk, i tillegg til at de blir motivert til å fortsette en ny skoletime etterpå.

Det er mange ulike leker man kan ha i skolen som gir elevene læring. Man kan for eksempel lære om ulike former og figurer ved å bygge med klosser, man lærer å telle ved å leke butikk, man lærer alfabetet ved sang og man lærer motorikk i fotball, slåball etc. Fra min egen barndom husker jeg at vi ofte hadde spenn-på-boks om våren. Hele klassen var engasjert i leken, og en ting var sikkert: vi hadde alle et mål om å ikke bli tatt. Når en av elevene klarte å spenne boksen slik at de som var blitt tatt ble fri igjen førte det til ellevill jubel blant oss medelever. Jubelen kom uavhengig av om det var den populære eleven i klassen eller den upopulære. Der og da i leken var vi alle like, og vi spilte etter de samme reglene for leken. Ofte var også læreren vår med i leken, og det likte vi ekstra godt. Det var nesten som om konkurranseinstinktet ble noe helt annet for å imponere læreren. Det faktum at vi lekte spenn-på-boks hadde ingen verdi i form av å lære kunnskaper, men det vil på ingen måte si at det var verdiløst. Tvert imot lærte vi mye av leken. Vi lærte å respektere hverandre, å følge regler, å samarbeide etc.

Det bør ikke være noen tvil om at lek er viktig, både for barn og for voksne. Lek er nyttig i skolen og man kan faktisk lære noe av det. Hvis man skal bruke lek i skolen er det derimot viktig at man tenker over hvorfor man bruker det. Brukes leken fordi de trenger et lite avbrekk eller brukes den fordi de lærer noe nyttig av den? Så lenge leken er målrettet og har en mening vil den være svært nyttig for barna i skolen. Jeg mener at man som lærer så absolutt bør utnytte den verdien lek har for barn, og bruke den i læring.

Entre les murs

På skulen denne veka blei me anbefalt å sjå filmen Klassen på kino, og nettopp det valde eg og Idar å gjøre. Klassen er ein fransk drama film og er årets gullpalmevinner frå Cannes, i tillegg til å være utvalt som Frankrikes Oscar-kandidat. Filmen kan også skryte på seg å ha vunne Filmkritikarprisen under Haugesund filmfestival i 2008.Originaltittelen på filmen er Entre les murs (direkte oversatt: mellom veggene). Klassen er ein gripande film om ein ungdomsskuleklasse i ein forstad til Paris. Gjennom filmen følgjer vi ungdomsskoleklassen gjennom eit heilt skuleår fullspekket av intriger. François Bégaudeau som er hovudpersonen i filmen, er sjølv forfattar av boken Entre les murs som omhandlar hans eigne erfaringar frå læraryrket.

I starten av filmen blir vi kjend med læraren François og hans kollegaer i skulen. Ein merkar ganske tidleg i filmen at stemninga blant lærarane ikkje er på topp, og gjennom filmen får ein vite grunnen til nettopp det. Ungdomsskuleelevane er ein fleirkulturell gjeng som slettes ikkje bryr seg om skulen eller framtida si. Allereie frå første time når François forsøker å få ro i klasserommet merker ein at elevane slettes ikkje går på skulen fordi dei ønskjer å lære noko. François ender opp med å bruke ti minuttar på å få elevane stille, for så å bruke enda nokre minuttar på å diskutere med elevane. Elevane på denne skulen vil nemleg ikkje la seg bli snakka til av ein lærar utan at de får gitt eit svar tilbake til læraren i form av frekkleik. François og dei andre lærarane på skulen forsøker likevel å motivere elevane til å arbeide på skulen til tross for dårlig behandling frå elevane. François forsøker å hjelpe alle elevane, være rettferdig, oppmuntre og rettleie men uten noen form for takknemmelighet. Gjennom filmen blir ein ikkje berre kjende med utbrente lærarar som ikkje lenger har energi til å være lærar på skulen, men ein blir også kjende med elevane i klasserommet. Ein får innsyn i elevanes oppturar og nedturar, i tillegg til at ein lærer å kjenne elevane og kan forstå grunnen til deira handlingar. François slit kvar dag med at elevane svarar han ufint når han forsøker å undervise dei, men ein dag klarar ikkje François å unnlate å svare tilbake i ein frekk tone.
Situasjonen har seg slik:
To av elevane er representantar for klassen i eit råd. I dette rådet møtes lærarane samt dei to representantane for å snakke om elevane i klassen og anna. Under møtet sitter dei to jentene og fniser, mens dei gjør heilt andre ting enn å følgje med på møtet. I ettertid derimot viser det seg at dei to representantane har fått med seg noko frå møtet. Når lærarane snakka om ein elev dei sleit mykje med tok dei notata under møtet, som dei i ettertid har fortalt vidare til eleven det omhandla. Denne eleven endar opp med å bli sint, og forsøker å forlate klasserommet utan lov. Når læraren hindrar ham i å gå ut av klasserommet, blir han enda meir sint og medelevar må hjelpe til for å halde eleven rolig. Eleven forsøker likevel å komme seg ut av klasserommet, og river seg laus frå medelevens tak rundt ham. I denne lausrivinga klarar han uheldigvis å slå ei jente i klassen med ein stålkant på sekken sin slik at hun begynner å blø. Ettersom ein anna elev er skada, kan ikkje læraren gjera anna enn å la eleven som var sint forlate klasserommet utan lov. Episoden fører til ein stor sak for både læraren og eleven. Konflikten fører til at eleven må møte opp i eit råd for å finne ut om eleven skal få fortsetta på skulen eller om han skal omplasserast. Dei fleste lærarane er sikker i sin sak om at de ønskjer å få eleven ut av sitt klasserom, fordi han ofte skapar problem for dei. Derimot er François meir usikker, og har framleis tru på at eleven kan bli betre med tida. Rådet stemmer derimot for at eleven skal omplasserast, og nettopp det skulle vise seg å ha ein svært positiv følgje for klassen. Klassen endrar seg dramatisk som følgje av at denne eleven forsvinner frå klasserommet. I starten av skoleåret var det ingen som gjorde lekser, eller gjorde noko på skulen, i tillegg var dei frekke mot læraren når dei snakka til han. På slutten av skuleåret derimot hadde alle elevane begynt å bry seg om skulen, og si eiga framtid. Elevane prata i timen, og dei behandla læraren sin med respekt til ein forandring.





Klassen er ein flott film som skildrar ei side ved lærarens rolle som ein neppe skulle trudd at fantes. Filmen skildrar ein lærars rolle på ein god og autentisk måte. Gjennom filmen får ein innsyn i korleis ein lærar kan bli behandla av sine elevar, og man får sjå det gjennom læraren sitt syn. I filmen blir læraren framstilt som den gode part, mens elevane berre er ufordragelige. Gjennom hele skoleåret blir lærarane utsett for dårleg behandling av elevane, men av ein eller anna grunn lar ikkje François seg knekke, men held motet oppe og har håp for framtida. Filmen er inspirerande, og eg trur det er ein del lærarar som kan kjenne seg igjen i liknande situasjonar i skulen. Filmen gir også eit godt inntrykk av dei skjulte sidene ved læraryrket. Filmen varte i 2 timer og 8 minuttar, som til tross for at det var ein god film, blei litt for lang. Likevel vil eg anbefale alle lærarar, både framtidige lærarar og dagens lærarar, å sjå denne kritikarroste filmen i framtida.

Terningkast: 4

Hva er god vurdering?

Det er ingen vurdering i dagens skole som kan kvalifiseres som dårlig eller god vurdering. Vurdering er avhengig av hvilken vurderingsform man er fortrolig med som lærer, men også hvordan elevene reagerer på vurderingsformen.

Elever blir i dagens skole vurdert hver eneste skoledag. Lærerne observerer hva elevene gjør, og de registrerer innsatsen elevene gjør, også når de viser liten vilje til å arbeide. Elevenes innsats i skolen blir testet i prøver, og det er nettopp disse prøvene som legger grunnlaget for hvilken karakter eleven får i faget. Men er det riktig at vi bare skal se på hva elevene presterer på en prøve gjennom skoleåret? Hva om elevene har en dårlig dag og ikke har mulighet til å yte maksimalt på prøven? Det burde tas hensyn til elevens prestasjoner i skoletimene også, og ikke bare vurdere elevens kunnskaper på grunnlag av prøvene og eksamener. Elever kan jo som regel mye mer enn de presterer på prøvene, i tillegg er det viktig at man ser på utviklingen hos en elev. En elev vokser mye i løpet av årene på ungdomsskolen. Eleven begynner på ungdomsskolen uvitende om det store ansvaret som venter, og vokser mye både i kunnskaper og sosialt. Mange elever forbedrer seg svært mye fra første året på ungdomsskolen til det siste året, og særlig vokser man mye det siste året på ungdomsskolen. Da mener jeg at det er viktig at læreren ser på elevens utvikling, især det siste året på ungdomsskolen. Her bør man legge til side karakterene man fikk på høsten, og fokusere på vårens karakterer når man skal sette standpunktskarakteren. Karakterene elevene får fungerer både som motivasjon, men kan også føre til svær t mye press for elevene som i mange tilfeller ikke er så bra. Elever som går på skole skal ikke stadig vekk bli prest til sitt ytterste, men de skal faktisk også like det de holder på med. Jeg mener nemlig at det er viktig at elevene ikke ser på skolen som et ”fengsel” for læring, men et sted de ønsker å gå til. Barna skal ha et ønske om å gå på skolen i oppveksten sin, for da har de motivasjon til å lære.

Det er viktig at man ser på individet når man vurderer eleven. En del lærere sammenligner eleven med resten av klassen, og vurderer eleven etter fellesskapets prestasjoner. Men i mange tilfeller er det ikke riktig å sammenligne på den måten, fordi det er mye som kan ligge bak en elevs prestasjon. Man har jo for eksempel TPO elever som ikke bør sammenlignes med andre elever, men få en egen vurdering ut ifra hva som er deres grunnlag for læring. Mange elever sammenligner seg selv med de andre elevene i klassen, for å se hvordan de gjør det i forhold til de andre. Men det blir en annen form for sammenligning enn når læreren gjør det ved vurdering. Grunnlaget for vurdering er at man ønsker å videreutvikle elevens kunnskap og ferdigheter, ikke bryte dem ned ved å sammenligne med elever som befinner seg på et helt annet nivå av ulike grunner.





I vurderingsteori skiller man mellom følgende sentrale begreper: tilpasset hensikt, pålitelighet, gjennomsiktighet, regnskapsplikt, rettferdighet og gyldighet. Tilpasset hensikt vil si at man må tilpasse vurderingsformen etter hensikten med prøven. For eksempel dersom hensikten er å finne ut hvor mye eleven har lært i løpet av en periode er en flervalgsprøve passende, men dersom man ønsker å finne ut om eleven tolker riktig utsagn eller tekst, vil en skriftlig prøve være mer passende. I mange tilfeller vil det også være nyttig å kombinere ulike vurderingsformer. Om vurderingen er pålitelig henviser til om vurderingen fører til korrekt resultat. Med andre ord, har man vurdert det man faktisk ønsket å vurdere, eller har andre faktorer spilt inn på resultatet? Og her kan man for eksempel nevne at dersom elever får en tilsvarende test som tidligere elever eller andre klasser på trinnet, og de får kunnskaper om prøvens innhold før prøven vil ikke resultatet være pålitelig. Det er fordi elevene har hatt muligheten til å lese seg til korrekt kunnskap før prøven. Gjennomsiktighet vil si at lærerne presenterer for elevene hva som kreves for å få de ulike karakterene i karaktersystemet, slik at de vet hva som skal til for å gi en god besvarelse. Det gagner også lærerne som kan sette like vurderingskriterier for elevene. Regnskapsplikt vil si at man kan regne ut kostnadene med den valgte vurderingsformen per elev. Regnskapsplikt utgjør ikke en stor del alene, men den er viktig når man skal sammenligne ulike vurderingsformer. Rettferdighet er også en av vurderingsteoriene, og gjerne den vanskeligste av dem. Rettferdighet vil si at alle elevene stiller likt før prøven, at de har like kriterier og like rammer når de avlegger en prøve. Når man vurderer må man ta hensyn til rettferdighet, men samtidig må man ta hensyn til forskjellene i klassen, og gå litt utenom LK-06 sine mål. For selv om alle elever skal vurderes likt, må man kunne ta hensyn til for eksempel elever med dysleksi når de har en prøve. Den siste vurderingsteorien er gyldighet (validitet), og her hevder Messick (Engh, Dobsen, Høihilder, 2007) at man i vurderingen bør ta hensyn til prøvens sosiale konsekvenser for eleven. For eksempel dersom en elev trenger bedre karakterer for å komme inn på rett studium, men også det faktum at for mange prøver i løpet av et skoleår kan skade lærelysten hos eleven. Selv om det virker fornuftig å vurdere slik i noen tilfeller, er det viktig at man forholder seg subjektiv i forhold til elevene (ikke favoriserer).

Elever blir vurdert gjennom prøver, eksamener, muntlige høringer, muntlig aktivitet i timene, gruppearbeid etc. Hele tiden blir elevene vurdert i skolen, og hvilken vurderingsform som er best avhenger av lærerens egne erfaringer med dem. Men det er viktig at man ikke bruker en vurderingsform bare fordi det er tradisjon å bruke den. Man skal tørre å prøve noe nytt, og vurdere elevene etter beste evne. De ulike vurderingsteoriene er alle vesentlige, og viktige å ta hensyn til når man vurderer elevene.

Motivasjon -ytre og indre

”Motivasjon er det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like, og det som gir den mål og mening” (Imsen, 2005).

Å motivere elevene i dagens skole er en stor utfordring for lærerne. Lærerne ønsker til alle tider at elevene sine skal prestere og gjøre det bra på skolen, men noen ganger er ikke elevene like motiverte. Motivasjonen man finner hos elevene påvirkes av verdier, erfaringer, selvoppfatning og forventninger de har. Hvordan man blir motivert er individuelt, dvs. for eksempel en elev som ikke liker å lese vil ikke bli motivert til å jobbe raskere med oppgavene i timen, dersom belønningen er å få lese i låneboken sin. Derimot vil en elev i den samme klassen som elsker å lese se på denne utfordringen som svært motiverende. Som lærer i klasserommet må man derfor hele tiden forsøke å tilpasse undervisningen til hver enkelt elev, og bruke ulike metoder for å motivere elevene.

Menneskets motivasjon inndeles i ytre motivasjon og indre motivasjon. Ytre motivasjon kan være belønning i for eksempel form av penger. En del av studentene i klassen vår kunne fortelle at da de gikk på ungdomsskolen og videregående skole, hadde deres foreldre motivert dem ved å gi dem penger når de fikk gode karakterer i forbindelse med skolearbeidet. En god karakter utgjorde mer penger enn en dårlig karakter, og av den grunn var det mange som lot seg rive med, og gjorde en ekstra god innsats på skolen. Problemet med å gi en slik belønning som motivasjon til et barn, er at barnet til slutt forventer å få det i enhver situasjon som er lik den første, og dersom barnet ikke får det en gang fører det til en skuffelse, og da forsvinner mye av motivasjonen barnet har opparbeidet seg. For noen er også plikt en ytre motivasjon, plikten vi snakker om her omhandler barn som gjerne har foreldre med høy status i høytlønnede yrker. For barnet vil det være en motivasjon at han også skal gjøre det bra på skolen, og få seg et yrke i fremtiden som er høytlønnet. Skolen gir også elevene en ytre motivasjon i form av karakterer. Alle barn vokser opp med å få karakterer i forbindelse med sin skolegang. Elevene blir hele tiden vurdert og tildelt en karakter for hvor flinke de er. For mange elever vil denne karakteren være en pågangsdriver dersom det er prestisje i klassemiljøet å få en god karakter. Problemer som ofte forekommer er at elever i klasser kan bli stemplet dersom klassemiljøet ikke er åpen for at gode karakterer er bra. De som faktisk ønsker å gjøre det bra på skolen vil i slike tilfeller bli stemplet av flertallet i klassen, og hvor mange av oss er vel ikke kjent med uttrykkene: geek, freak, nerd etc.?

Derimot er det særlig den indre motivasjonen man ønsker å få fram i elevene. Det kommer av at den indre motivasjonen gir elevene bedre selvfølelse. Den indre motivasjonen er i stor grad avhengig av interessene elevene har. De fleste elever på skolen har noen fag de foretrekker å arbeide med, og noen fag de helst ikke vil arbeide med i det hele tatt. Noen liker språklige fag, andre liker matematiske fag, og naturligvis gjør elevene det bedre i fag de liker, fordi de føler seg motivert til å arbeide med det. Den indre motivasjonen er også avhengig av om man synes det er meningsfylt å arbeide med faget, er det for eksempel meningsfylt å lære seg hvordan man skal konstruere en trekant? Ja, mange vil si at det er totalt uinteressant og meningsløst. Men det å konstruere en trekant kan faktisk være nyttig når man skal lære om figurer, former og grader, men det er noe de færreste forstår. Karakterene på skolen som er en ytre motivasjon, er også en indre motivasjon for elevene. De elevene som ønsker å gjøre det bra på skolen blir motivert dersom de får de karakterene de ønsker å få på prøvene. I alle fall vet jeg selv at dersom jeg fikk en god karakter på skolen, og fikk skryt av læreren, var jeg ivrig til å gjøre det minst like bra på neste prøve vi skulle ha.

En typisk metode lærere bruker for å motivere elevene sine er den behavioristiske – straff og belønning. Det er en klassisk metode, som fungerer godt i skolen. Det er både negative og positive sider ved denne metoden. Det positive er at metoden er svært effektiv, men at straff kan bli brukt kollektivt, og det kan føre til mange skuffede elever. Et annet problem er også at straff blir brukt mer enn belønning i skolehverdagen. Læreren har en stor fordel ved at han kan påvirke elevene i stor grad ved å inspirere dem. Straff og belønning fungerer derimot bedre på barne- og ungdomsskolen, enn i voksnere alder. Av den grunn er det viktig at man oppfordrer elevene til indre motivasjon, slik at de ikke blir avhengig av ytre motivasjon. Når man studerer høyere utdannelse i Norge, er jo det meste av arbeidet avhengig av vår egen indre motivasjon. Det er vi selv som står ansvarlig for hvor mye av pensumet vi leser, og hvor mye vi forbereder oss til eksamen etc. Hvis man da kan bruke den indre motivasjonen i utdannelsesprosessen har man en stor fordel.

Motivasjonen er som sagt individuell, og inndeles i indre og ytre motivasjon. Den enkleste og mest effektive metoden til motivasjon i skolen er straff og belønning. Hvilken metode som fungerer best når man skal motivere elevene er avhengig av hva læreren selv er vant med. Hva som fungerer best av straff og belønning finner man nok ikke et korrekt svar på. Men det beste er nok å bruke en god blanding av begge deler.

Broer - konstruksjon og design

Vi har nå gjennomgått et prosjekt på Høgskolen Stord/Haugesund, som har løpt over tre uker. Prosjektet omhandlet ”Konstruksjon og design”, og var et tverrfaglig prosjekt. Oppdraget vårt var å planlegge og lage et produkt ut ifra temaet ”Brokonstruksjon”. Målet for prosjektet var å skape en interesse for teknologi og design hos elevene.

Starten..
Første dagen når vi skulle begynne med prosjektet møtte vi opp på fysikk- /kjemirom på HSH hvor vi skulle få en kort innføring av Merete Økland Sortland. Hun startet dagen med å definere bro. Etterfulgt av å vise oss ulike brotyper, krefter og laster, materialer etc. på Powerpoint. Etter innføringen fikk vi selv prøve å lage en enkel fagverksbro ved hjelp av cocktailpinner og erter. Når Merete fortalte oss at vi skulle lage en bro ved hjelp av noen små pinner og erter, tenkte jeg raskt at det absolutt ikke kunne være mulig. Men jeg ble overrasket for det var faktisk mulig. Merete viste oss også ved hjelp av cocktailpinnene og erter at en trekant er mye mer stabil enn et kvadrat i konstruksjon, noe jeg overhodet ikke har tenkt på før. Som avslutning på dagen gikk vi ut på skoleområde og lagte en hengebro ved hjelp av stokker og tau. Problemet med å lage denne hengebroen var at vi måtte knytte gode knuter som de færreste av oss kunne, men når vi samarbeidet klarte vi til slutt å bli ferdig med hengebroen. En del av studentene fikk også prøve seg i å gå over hengebroen, og heldigvis tålte hengebroen bruken. Denne dagen bestod av mye interessante kunnskaper om broer og konstruksjon, og var svært nyttig for oss de kommende dagene.

I dagene som fulgte forsøkte vi i herdig å produsere en hengebro. Kravene vi måtte utfylle når vi lagte en hengebro var:

En hengebro i papp som skal kunne brukes i lek. Bredde: To filer til lekebiler. Broen skal ha rekkverk og brobanen skal stå i spenn. Brospennet skal være på 40 cm. Broen skal være rimelig solid. Fronter: Konstruksjon og design

Vurderingskriterier var stabilitet og utseende på broen, og i hvilken grad den tilfredsstilte kravene som var satt. I tillegg til at vi skulle kunne fortelle om broens laster, krefter, konstruksjonselement, material og konstruksjoner som symbol.

Utfordringen
Den første dagen gikk mye av tiden til å skaffe det materiale vi trengte. Vi hadde sett oss ut en bro på internett som vi gjerne ville forsøke å kopiere når vi skulle produsere en bro. Broen vi ville kopiere var Clifton Suspension Bridge i England. I stedet for å sette oss opp en disposisjon for hvordan vi skulle produsere broen, satte vi bare i gang å skjære ut pappen, og begynne å lime sammen. Det faktum at vi ikke skrev en disposisjon tror jeg at var grunnen til at vi brukte en god del lenger tid på å produsere broen enn vi i utgangspunktet trodde. Det å kopiere en bro hørtes nokså enkelt ut før vi startet, men vi fant fort ut at det ikke var så enkelt likevel. Det første vi måtte gjøre var å tenke på målestokk, og da fant vi ut at brotårnene ville bli altfor små i modellen vår om vi skulle bruke målestokk. Av den grunn valgte vi å lage brotårnene større, slik at det ville passe med modellen vår. Vi skjærte ut delene vi skulle ha underveis, og limte sammen med limpistol for at det skulle holde godt. Samtidig som vi gjorde det, hadde noen også i oppgave å lage brobanen. Brobanen lagte vi ved hjelp av fyrstikker, som skulle vise seg å ta svært lang tid. Sammenlagt brukte vi nok sikkert ti timer minst på broen. Etter å ha fått jobbet med broen en uke tok vi den med oss til Stord hvor vi også fikk se de andres broer. Da snakket vi litt om designet, krefter, laster, brokonstruksjon, brotype etc.

Vi brukte omtrent den første uken på å produsere broen, og den andre uken brukte vi på å skrive fagtekst og lage en bruksanvisning. I fagteksten skrev vi mye sammen, men vi var også flinke til å fordele oppgavene, slik at alle fikk et eget ansvar om å skrive noe. Bruksanvisningen var det Heidi som tok seg av, for hun hadde nemlig en god ide om å lage en bruksanvisning i kjent IKEA stil. Sammen planla vi også hvordan vi ønskte å bruke brokonstruksjon som undervisning i skolen. Selv om vi hadde lagt en flott bro som elevene sikkert også hadde ønsket å lage, bestemte vi oss for å ikke la de gjør det. Elevene ville nemlig brukt altfor lang tid på det, og det vesentlige på praksisdagen vår vil jo være at elevene virkelig skal lære noe om broer.


På torsdagen i den andre uken hadde vi fremføring av broen vår og fortalte de andre i klassen vår hva vi hadde gjort i løpet av de to ukene vi hadde hatt prosjekt. Fremføringen vår varte ca. 30 minutter og omhandlet: visning av broen vi hadde lagt, fagteksten, bruksanvisning og undervisningsplanlegging. Selve fremføringen gikk nokså greit, foruten om noen tekniske problemer som man ofte må regne med. Både jeg, Ole Jacob og Heidi snakket nokså fritt fra manus, men selvfølgelig blir man jo nokså stresset ved en fremføring og ender som oftest med å se en god del ned i papirene. Kanskje hadde det vært en ide å ikke ha notater i hendene våre i det hele tatt, slik at vi virkelig var frigjort fra manus?

Undervisningsplanlegging
Når vi planla undervisningen tenkte vi mye på aldersnivået på våre elever. Elevene våre går i syvende klasse, og selv om oppgaven vår var å lage en bro som skulle tåle lek, tror jeg neppe våre elever har et ønske om å leke med den. Av den grunn så vi heller ikke behovet for at elevene skulle lage en kopi av vår bro. Vi tenkte at det viktigste i praksisdagen vår ville være at elevene fikk nye kunnskaper om broer og brokonstruksjon. Men selv om de ikke skulle lage en slik bro som vi lagte, ønsket vi likevel at de skulle få lov til å gjøre noe praktisk også den dagen. Vi bestemte oss for å innlede praksisdagen med fagteksten vår, men selvfølgelig med en forenklet utgave. Vi lagte en Powerpoint presentasjon som inneholdt fakta om broer, ulike brotyper, materiale osv. I tillegg skulle vi vise en kortfilm med bilder av ulike broer både i nære omgivelser, men også kjente broer i utlandet. Etter introduksjonen skulle hver av de to klassene deles inn i grupper på fire elever. Den første oppgaven deres skulle være å lage en bro ved hjelp av fyrstikker (u/ svovel) og plastelina. Hvorfor vi valgte plastelina i forhold til erter var fordi vi opplevde i Merete sin forelesning at erter ikke holdt så godt ettersom de fikk mange cocktailpinner i seg. Derimot tenkte vi at plastelina kunne være et bedre valg som material. Etter modellbyggingen av en fagverksbro skulle de videre få lov til å designe en bro som skulle gå fra Hasseløy til Vibrandsøy i Haugesund. Her skulle de ikke bygge, men de skulle tegne på A4 ark. Som avslutning for dagen skulle gruppene presentere sin bro, samt svare på noen spørsmål som vi hadde skrevet på oppgavearket deres.

Gjennomføring
Bare to dager før vi skulle ut i praksis fikk jeg og Heidi vite at Ole Jacob ikke skulle være med på praksisdagen likevel grunnet Studentrådet. Vi ble begge svært bekymret, og syntes det var skremmende å skulle gå ut i praksis bare oss to. Men vi tok likevel utfordringen, og vi møtte opp på Hauge klar for en ny praksisdag den 29. Januar. Jeg både gledet og gruet meg, men jeg visste innerst inne at vi skulle klare det. Vi møtte opp tidlig slik at vi kunne gjøre alt sammen klart i klasserommet, og særlig var vi spent på om vi kunne klare den tekniske utfordringen med Powerpoint presentasjonen. Da det ringte inn strømmet elevene i klasserommet, mens jeg og Heidi begynte å bli mer og mer stresset fordi vi selvfølgelig ikke kunne klare å få det tekniske i orden. Telefoner ble tatt, lærere hjalp til, men likevel kunne vi ikke få lysbildet fra dataskjermen opp på tavlen. Det endte med at vi måtte legge filene over på minnepenn, som jeg heldigvis hadde i pennalet mitt. Minnepennen satte vi så i praksislæreren vår sin datamaskin, og heldigvis fungerte det. Vi rotet vekk et godt kvarter av den første timen, men vi fikk i alle fall det tekniske til å fungere. Vi innledet med å beklage for de tekniske problemene, før Heidi begynte å innlede en liten klassediskusjon om ”hva en bro er”. Etter klassediskusjonen viste vi kortfilmen vår av bilder av ulike broer, og mange av elevene ble svært begeistret og kommenterte høylydt bildene på tavlen. Særlig begeistret ble de for den siste broen som var et bilde av verdens lengste hengebro. Etter filmen snakket vi om materiale man bruker til å bygge broer, og om de ulike brotypene. Når vi skulle snakke om de ulike brotypene valgte vi også å trekke frem kjente broer slik at de kunne visualisere brotypen. For eksempel da jeg nevnte Tower Bridge i London var det mange av elevene som kommenterte at de hadde vært i London, og at de hadde sett den broen. De kunne også fortelle at den var veldig flott og stor. Mens en annen gutt kunne fortelle at han snart skulle til London, og han var helt sikker på at han hadde et ønske om å se denne flotte broen. Det at vi valgte å snakke om kjente broer med dem, tror jeg også gjorde at de fikk litt mer interesse til å følge med. Men samtidig merket vi også godt på slutten av teori innledningen at elevene begynte å bli nokså leie, så noe mer teori enn hva vi hadde kunne vi nok ikke hatt. Etter teorien gav vi elevene pause, og i mellomtiden fikk vi tid til å legge frem fyrstikker og plastelina på alle pultene. Etter dette skulle også elevene bli delt igjen i hvert sitt klasserom. I og med at vi bare var to studenter måtte vi være i hver vår klasse. Selv om jeg hadde et ønske om å få være med klassen vår, bestemte jeg meg for å bli kjent med den andre syvende klassen på Hauge skole. Jeg både gledet og gruet meg til den utfordringen. Etter å ha vært i praksis på Hauge tidligere har jeg erfart at den andre syvende klassen er mer moden, og røffere i oppførselen. Men jeg så også på det som en utfordring, hvor jeg kunne lære mye nyttig. Jeg kan vel si at jeg fort oppdaget at det inntrykket jeg hadde av dem ikke var helt riktig, for også disse elevene var det utrolig kjekt å være sammen med. Det eneste problemet jeg hadde var at det kunne ta litt tid før jeg fikk roet dem ned, men det gikk bedre etter hvert. Heldigvis en jeg en høyrøstet person, så jeg fikk og hadde oppmerksomheten dersom jeg ønsket det. Jeg innledet timen med å vise dem at en trekant er mer solid enn et kvadrat når man konstruerer en fagverksbro. Da stod jeg fremme ved tavlen og lagte først et kvadrat, mens de gjorde det samme fra pultene sine. Sammen forsøkte vi etterpå å presse i hjørnene til kvadratet, og elevene oppdaget at kvadratet ikke var så stivt. Etterpå gjorde vi det samme med en trekant, og da oppdaget elevene at den var mye mer solid.

Da de skulle begynne å lage fagverksbroen trengte de litt mer veiledning enn jeg hadde regnet med for å komme i gang, og jeg måtte forklare dem for eksempel for brobanen var, og hva som var sidene til broen. Men når de forstod det var de godt i gang. Elevene i gruppene samarbeidet svært godt, foruten om tre gutter i klassen som helst ikke ville gjøre noe. Alle gruppene jobbet iherdig for å få en lengst mulig fagverksbro. Noen av elevene var faktisk så kreative at de også lagte tårn på broen sin, og en borgermester. Noen lagte transportmiddel, og andre igjen forsøkte seg på en hengebro. Alle elevene tok denne utfordringen på strak arm, og de viste klart og tydelig at det ikke var noe i veien med fantasien deres. Når jeg etter hvert ba dem om å avslutte arbeidet sitt, var det mange protester fra elevene. Det var nemlig svært få som ville avslutte, for ”de hadde jo bare litt til igjen på broen”. Jeg gav dem noen minutter til, og etterpå fikk hver gruppe lov til å vise sin bro til resten av klassen. Elevene var svært stolte av arbeidet sitt, og de færreste ville ødelegge det etterpå. Men problemet var at plastelinaen ikke holdt så godt dersom man forsøkte å flytte på broen, og av den grunn var det ikke lett å ta vare på broen. Noen av elevene ødela broen sin, mens andre igjen var sta og skulle ikke ødelegge broen sin. De bæret broen forsiktig bak i klasserommet, og satte det oppå en hylle, og der skulle den stå som minne.


Neste oppdrag elevene skulle få var å designe sin egen bro fra Hasseløy til Vibrandsøy. Dette er noe som er veldig kjent for svært mange av elevene, for mange av elevene bor faktisk på Hasseløy. Ideen til denne broen som tema var det rektoren ved Hauge som gav oss, fordi det har vært mye snakk i Haugesund kommune om å lage en bro fra Hasseløy til Vibrandsøy. Et lite ”problem” vi fikk vite nokså tidlig den dagen var som følger: En av elevene i syvende klasse kunne fortelle oss at Haugesund kommune hadde vedtatt å ikke bygge denne broen likevel, for det hadde nemlig stått skrevet i Haugesunds Avis samme morgen. Både jeg og Heidi ble litt stumme når eleven kunne fortelle oss det, men da brøt øvingslæreren vår inn og sa: ”Ja, men det er i dag. Ingen vet hva som skjer i fremtiden..Kanskje kommer den når dere er gamle?”. Selv om vi fikk denne nyheten lot ikke elevene dette hindre dem i å tegne sine ideer til en framtidig bro fra Hasseløy til Vibrandsøy. De fleste elevene valgte å tegne vippebro eller buebro, mens noen få tegnet hengebro. Noen av tegningene var inspirert av Hasseløybroen, andre skulle ha tårn med restaurant i, en hadde klokker i hvert av tårnene (inspirert av Big Ben?). Variantene av broer var mange, og tegningene var flotte. Elevene måtte også besvare spørsmål som: Hva skal øya brukes til? Hvor lang blir broa i virkeligheten? Hvordan blir øya påvirket? Hvilken brotype skal det være? Etc.

Vi informerte elevene tidlig om at de skulle ha en presentasjon, og det var det svært få elever som ønsket i starten. De fleste sa at de definitivt ikke skulle stå fram, og de skulle i alle fall ikke vise fram tegningen sin. Etter hvert som de hadde tegnet derimot, og de fikk i oppgave å velge hvilken av brotegningene på gruppen sin de ville vise fram ble holdningen en annen. Nå ville alle vise frem sin egen bro, og av den grunn endret jeg litt på presentasjonen. Jeg lot elevene få lov til å vise frem hver sin bro, og det tror jeg elevene syntes var utrolig kjekt, for man kunne se at de var litt stolt under framføringen. Spørsmålene gruppene skulle svare på gjorde de også under fremføringen. Da stod jeg bak i klasserommet, og stilte dem spørsmålet, mens de svarte. Jeg tror elevene synes at det var litt betryggende også at jeg stod bak i klasserommet å stilte dem spørsmålene, for da følte de at de ikke var helt alene. Når første gruppen fra den andre syvende klassen skulle fremføre uttalte en av elevene: ”Men Borghild må jo stille spørsmålene?”. Selv om jeg ikke var deres lærer for den dagen, ble jeg svært glad for at de likte den måten jeg hadde valgt å la mine elever fremføre på.

Etter at elevene hadde fremført skilte vi klassen igjen, og vi brukte den siste tiden vi hadde igjen av dagen til å spørre elevene om hvilke tanker de satt igjen med etter dagen. Jeg satte opp et tankekart på tavlen, og elevene var flinke og rakk opp hånden med en gang for å kommentere. Noen av elevene sa det hadde vært kjedelig, andre sa det hadde vært greit, mens noen sa at det hadde vær ”drit” kjekt. Det var store variasjoner i klassen, men de var alle enige om at de hadde lært mye om broer den dagen. De syntes det var litt mye teori i starten, men de likte veldig godt at de hadde fått vært sammen med den andre syvende klassen en del den dagen, fordi det var noe de sjeldent fikk lov til. Mange av elevene likte også veldig godt at de hadde fått lov til å bygge fagverksbroen og syntes det var spennende, men at det hadde vært litt problematisk med plastelinaen. En av elevene sa at hun ikke kunne forstå at dette ble kalt: ”En matematikk dag”, og da begynte hele klassen å snakke i kor og kommentere. Jeg roet klassen ned, og forklarte dem at det var jeg helt enig i. For denne dagen hadde ikke bare vært matematikk, det var et tverrfaglig prosjekt. Jeg forklarte dem at tverrfaglig vil si at man jobber innenfor flere fag, både matematikk, norsk, kunst & håndverk, samfunnsfag etc., i tillegg til at jeg begrunnet. Noen av elevene hadde likt å tegne. En annen synes dagen hadde omhandlet litt for mye om broer, og syntes det ble litt kjedelig. Men elevene konkluderte med at de hadde hatt en kjekk dag, og de smilte og sa ”hadet bra” når de forlot klasserommet på slutten av skoledagen.

Refleksjon
Selv sitter jeg igjen med mange gode inntrykk fra prosjektet. Det har vært svært interessant og lærerikt. Men også jeg er enig med mange av syvende klasse elevene i at det var litt mye om broer. For bare noen uker siden kjørte jeg over broen til Stord uten å tenke over hvilken type bro det er, og hvordan den er lagt og hva den er lagt av etc. Men nå vet jeg det. Nylig kjørte jeg også ned til Stavanger sammen med Heidi, og sammen kunne vi navngi alle brotypene vi kjørte over. Det å lage selve broen tok oss svært lang tid, i alle fall i forhold til at Merete sa vi kom til å bruke ca. fire timer på den. Vi brukte minst dobbelt så lang tid, og resultatet ble heller ikke så bra som vi hadde forventet. Men i motsetning til en del av de andre gruppene hadde vi gjort brobyggingen vår ordentlig grundig, i alle fall når vi skulle lage brobanen. Fagteksten brukte vi også en del tid på å skrive, og vi burde vært enda flinkere i praksisgruppen til å fordele oppgavene. Til tider var vi også svært lite effektive når vi arbeidet, men der skal jeg innrømme at jeg stod for mye av den tiden. Men nå har jeg erfart det, og vi vet til en annen gang at vi bør jobbe enda mer effektivt. Det faktum at Ole Jacob ikke kunne være med i praksis ble ikke noe stort problem for meg og Heidi, men til tider så kjente jeg at jeg var rimelig stresset på praksisdagen, og at jeg gjerne kunne hadde en person til ved min side. Tross alt hadde vi jo fått ansvar for to syvende klasser en hel skoledag. Men jeg lærte utrolig mye av å være alene i klasserommet, og når jeg ikke ble vurdert hele tiden fikk jeg også litt friere tøyler til å være meg selv. Det at jeg valgte å være med den andre syvende klassen i stedet for vår egen klasse angrer jeg ikke på, for også det var en svært nyttig erfaring. Jeg ble kjent med nye elever, og det var utrolig interessant å studere elevene i arbeidet deres. Jeg fant veldig fort ut hvem som var den late, den samarbeidende, den effektive, perfeksjonisten osv. I forbindelse med dette prosjektet var det svært nyttig at elevene hadde kunnskaper om målestokk, i og med at de skulle bruke målestokk for å finne ut hvor lang broen ville blitt i virkeligheten. Elevene hadde heller ikke noen kunnskaper om broer før den dagen, og de lærte utrolig mye. Men hvorfor Hauge har fortalt barna at det var en dag fylt av matematikk det vet jeg ikke, gjerne hadde barna helt andre forventninger til dagen? Like før praksisdagen var jeg svært usikker på om vi hadde nok tid til å gjennomføre prosjektet, og i praksis viste det seg at vi hadde mer en god nok tid.

Prosjektdagen vår gikk utrolig bra, men likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det kunne vært mer interessant å designe fremtidens skole, i stedet for å bygge en bro? Jeg er nok det man kaller misunnelig, men jeg er på ingen måte misfornøyd av den grunn. Jeg likte prosjektet vårt, og samarbeidet i praksisgruppen vår har vært utrolig flott. Konklusjonen min vil nok være at dette prosjektet har vært utrolig lærerikt på alle mulige måter, og svært interessant.