Da mine foreldre vokste opp hadde de ikke like mye teknologi i hverdagen sin som det jeg har vokst opp med og er vant til, og tro meg det har jeg fått æren av å bli påminnet om opptil flere ganger i uken gjennom oppveksten. TV er det mediet som er mest brukt i dag, og det mediet som vi mennesker bruker mest tid på i hverdagen. På 1970- og 1980-tallet var TV et naturlig samlingspunkt for familien, og det er nettopp dette mine foreldre har vokst opp med. Da foreldrene mine vokste opp var de overlykkelig dersom de i det hele tatt hadde en TV i stuen, og dette står i stor kontrast til dagens hverdag hvor det er utenkelig at noen ikke har et TV i hjemmet sitt. Faktisk kan det også bli sett på som unormalt dersom en familie ikke har opptil flere TV-er i huset sitt enn bare ett i stuen. I dag vokser nemlig mange barn opp med et eget TV på rommet sitt, og som de kan disponere slik de selv vil. Dette er en dramatisk endring fra mine foreldres barndom, hvor de kun hadde en kanal. Dette førte til at hele familien satt samlet rundt TV for å se på NRK1, og dermed ble TV-stunden et sosialt arrangement med familien. Familien satt samlet, og de kunne le og prate om hva de så på TV. Ettersom barna i dag har egne TV-er, og utallige kanaler å velge mellom skaper ikke TV-en lenger et samhold i familien. TV-en har i stedet blitt et sosialt arrangement sammen med jevnaldrene.
TV blir i dag mye brukt som underholdning, og ikke bare som et medium for opplysninger og informasjon. Mange barn og unge bruker utrolig mye tid på TV-titting, og dette kan føre til at barn bruker mindre tid på lekser, lesing, uteliv og fysisk aktivitet etc. At TV-en påvirker barn og unges sosiale liv er et stort problem, og selv mener jeg at foreldrene her bør spille en viktig rolle for å unngå dette. Foreldrene kan for eksempel bruke TV som belønning for at lekser har blitt gjort, og man bør alltid sette opp en regel for hvor mye TV barna har lov til å se hver dag. Et annet problem med TV er at det følger med mye direkte og indirekte reklame. Barn er sårbare overfor denne reklamen, og er ikke i stand til å skille mellom hva som er reklame og hva som er programinnholdet før i 12-årsalderen. Reklamen er skapt for å selge, og det er ofte nettopp det den gjør. For eksempel barn som ser på Disney Channel er gjerne fan av Hanna Montana eller The Jonas Brothers, og dersom de går i lekebutikken og ser et pennalhus, en film, en CD og lignende fra disse seriene er det helt klart at barna vil ha det. Det er idolene deres som TV har skapt, og som butikkene selger takket være reklamen i TV. Mobiltelefonen er også et medium som tar mye plass i barn og unges verden, så vel som i de voksnes verden. Mobiltelefonen har faktisk utviklet seg til å bli en ”duppedings” vi ikke kan være foruten. Den er med oss overalt hvor enn vi går. Vi tar den med oss på skolen, på trening, på fjellet, ja noen har den til og med med seg i dusjen. Mange foreldre utstyrer barna sine med telefon i svært ung alder, som både har sine negative og positive sider. Mobiltelefon blir en form for mote i dagens verden, og dette kan føre til at barn kan bli mobbet dersom de har en mobiltelefon fra oldtiden. Når jeg her snakker om oldtiden er det faktisk bare snakk om for knappe fem år siden. Teknologien innenfor mobiltelefoni har nemlig utviklet seg enormt på få år. For åtte år siden fikk jeg min første telefon, som var en nokså stor telefon med de viktigste funksjonene: sende melding og ringe. I dag derimot har man utrolig mange mobiltelefoner å velge mellom, og funksjonene har blitt mange! Mobiltelefonen kan selvfølgelig brukes til å ringe med og sende melding som før, men i tillegg har man fått kamera, musikkspiller, polyfoniske ringetoner, spill, internett etc. Barn som ikke har det nyeste og hotteste kan i mange tilfeller bli mobbet fordi de ikke har det samme som de ”kule” barna, og dette kan være et stort problem som voksne må være obs på. En fordel med mobiltelefon er likevel at man enkelt kan få kontakt med barna sine. Mobiltelefonen blir nærmest som en GPS man kan bruke til å spore opp barna til enhver tid. Med en mobiltelefon kan man enkelt nå mennesker med bare et tastetrykk, og foreldre kan lettere få kontroll på barna sine.
Mobiltelefonen er til både glede og fortvilelse i skolen. Elever sitter gjerne i timen og skriver meldinger til hverandre med mobilen halvt skjult under pulten til en lærers store forargelse. Mobiltelefonen kan også brukes som et juksemiddel på prøver, som er et utbredt fenomen. En annen vond side med mobiltelefon i skolen er at den kan bli brukt til trakassering. Tilfeller hvor barn har tatt nakenbilder av en elev i klassen etter kroppsøving, som de siden har sendt rundt til hele klassen/ skolen etterpå har forekomt i norske skoler opptil flere ganger. At mobiltelefonen har blitt brukt til en så grusom handling tyder på at det er viktig at skolen innfører klare rutiner og regler for mobilbruk i skolen. Selv mener jeg at alle norske skoler bør forby all bruk av mobiltelefoni i skoletiden. Dersom dette skal gjelde elevene, bør det så absolutt gjelde lærerne også. Som lærer er man barnas forbilde uansett alder, og er det forbudt for barna bør det også være forbudt for de voksne. Dersom foreldre har et stort behov for å kontakte barna sine i skoletiden, kan de alltids ringe til skolens administrasjon som man gjorde før mobiltelefonens innpass i dagliglivet.
PC og internett er en teknologi vi kan anta at de aller fleste barn har muligheten til å bruke, enten hjemme eller på skolen. PC-en kan brukes til utrolig mye, alt fra tekstbehandling til å se episoden av Hotel Cæsar på web-tv som en ikke rakk å se. PC-en er et utrolig viktig hjelpemiddel for barn og unge i skolearbeidet. De kan bruke PC-en til å finne fram informasjon, i stedet for å bruke store leksikon som ikke er fullt så enkel å finne informasjon i. Når de har funnet informasjonen kan de bruke Word til å samle informasjonen, eller Powerpoint for en flott presentasjon. Barn med lese- og skrivevansker står her i en særstilling, fordi de kan få hjelp fra Word når de skal skrive en stil. Å bruke Word vil selvfølgelig være mye enklere for dem, enn å sitte med en ordbok i hendene. At elevene får denne muligheten i barndommen sin kan også føre til at de lettere føler at de lykkes i å skrive norsk. Dermed får eleven motivasjon til å skrive, og blir ikke demotivert av alle skrivefeila. Et problem med PC-en er derimot at det ikke finnes grenser for hvor mye informasjon man kan finne på internett. Foreldre og lærere har dermed begrenset kontroll, og den enkelte informasjonssøker må derfor selv ha evnen til å vurdere medieinntrykkene og sette grenser for bruken av dem.
På PC-en, samt via TV med X-box, Playstation etc. har man muligheten til spill og underholdning. Spill er populært blant unge, og særlig gutter. Spillene har blitt mer avanserte med årene, og varierer svært mye i innhold. Noen spill er uskyldige eventyr- og fotballspill, mens andre spill inneholder mye vold og krig. Særlig kan spill med mye vold være et problem for små barn, fordi de har vanskeligere for å skille mellom fantasi og virkelighet. Heldigvis har man aldersgrenser på spillene, men problemet er at disse grensene ofte ikke blir fulgt. Ofte sitter ungdommer i 13-årsalderen og spiller spill med 18-års aldersgrense. Et annet problem er hvor mye tid som blir disponert til spill. Når WOW (World og Warcraft) som er et voldelig spill med mye skyting og krig først kom ut på markedet fikk det mye oppmerksomhet. I dette spillet kan man spille med andre spillere og inngå allianser i en fiktiv verden som byr på mye spenning. Til tross for at dette er et spill man må betale for å spille, i tillegg til at det har etter min mening en altfor lav aldersgrense på 12 år, er det svært mange barn som spiller dette spillet. Spillet har blitt kritisert for å være avhengighetsskapende, og mange barn og unge har også brukt store deler av nattetimene til dette spillet. At et spill kan ha en så stor innvirkning på barns hverdag bør man rette fokus på, og se på som en alvorlig situasjon. Ikke bare bruker barna mye tid på et slikt voldelig spill, men det går også utover livskvaliteten deres og skolearbeidet.
Både TV, mobiltelefon, PC og spill er og kommer til å forbli en utrolig viktig del av barn og unges hverdag. Dette er medier vi er avhengig av å ha rundt oss, og som absolutt er nødvendig å ha rundt oss også. Ta for eksempel svineinfluensaen som nå har blomstret opp i Mexico, og som står i fare for å utvikle seg til en verdensomspennende pandemi. Uten TV, mobiltelefon, PC og internett i vårt globale nettverk hadde ikke hatt tilgang til denne informasjonen, og det viser hvor utrolig viktig del av livet vårt disse mediene har. Tidligst i dag kunne jeg lese på www.vg.no at Norge har gått til innkjøp av 15 millioner munnbind, som nok beroliger mange bekymrede sjeler i Norges land. Hele tiden kan man gå inn på nettet og oppdatere seg på informasjon om denne svineinfluensaen, og det viser hvor viktig media er i dagens samfunn. Ulempene med både TV, mobiltelefon, PC og spill er derimot at man som foresatte eller lærer aldri kan kontrollere fullt ut hva slags informasjon og kunnskap barna får tilgang til. I tillegg til at mediene også har en skadevirkning på hvor mye tid barna bruker på de ulike mediene. Skolens viktigste oppgaver vil være å oppdra barnas ferdigheter og kunnskaper om bruken av mediene, og hvordan de kan brukes både til nytte og hygge. Barna må også utvikle en sunn og kritisk holdning til medienes innhold og funksjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar