Massemedia 24/7

Som overskrift har jeg valgt Massemedia 24/7, som jeg føler er en svært passende overskrift til dette emnet. Det er nettopp det som er med media at vi har det rundt oss 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Hvor enn vi snur oss, eller hva vi gjør så er media der blant oss. Dagens hverdag er i svært stor grad påvirket av media, og som det står skrevet i Imsen (2005): Skal vi forstå barns og unges verden i dag, må vi også forstå hvordan de forholder seg til den store medieverden som omslutter den. Vi lever i dag i et stort mediesamfunn, og forandringen innenfor teknologi og media fra våre foreldres barndom til vår er betraktelig stor. Barn og unge vokser i dag opp med både TV, PC, mobil etc. som har en stor innvirkning på deres barndom. Disse massemediene er å finne i alle sosialiseringsnivåer i barn- og unges oppvekst. Da massemedia først kom til Norge så tidlig som på 1700-tallet hadde media en helt annen funksjon enn hva den har i dag. Media på den tiden var blant annet aviser og bøker som brakte kunnskaper og opplysninger til folket. I dag derimot har media en mer kommersiell side ved seg, og formidler all slags kunnskaper og informasjon, i tillegg til å ha en underholdningsverdi.

Da mine foreldre vokste opp hadde de ikke like mye teknologi i hverdagen sin som det jeg har vokst opp med og er vant til, og tro meg det har jeg fått æren av å bli påminnet om opptil flere ganger i uken gjennom oppveksten. TV er det mediet som er mest brukt i dag, og det mediet som vi mennesker bruker mest tid på i hverdagen. På 1970- og 1980-tallet var TV et naturlig samlingspunkt for familien, og det er nettopp dette mine foreldre har vokst opp med. Da foreldrene mine vokste opp var de overlykkelig dersom de i det hele tatt hadde en TV i stuen, og dette står i stor kontrast til dagens hverdag hvor det er utenkelig at noen ikke har et TV i hjemmet sitt. Faktisk kan det også bli sett på som unormalt dersom en familie ikke har opptil flere TV-er i huset sitt enn bare ett i stuen. I dag vokser nemlig mange barn opp med et eget TV på rommet sitt, og som de kan disponere slik de selv vil. Dette er en dramatisk endring fra mine foreldres barndom, hvor de kun hadde en kanal. Dette førte til at hele familien satt samlet rundt TV for å se på NRK1, og dermed ble TV-stunden et sosialt arrangement med familien. Familien satt samlet, og de kunne le og prate om hva de så på TV. Ettersom barna i dag har egne TV-er, og utallige kanaler å velge mellom skaper ikke TV-en lenger et samhold i familien. TV-en har i stedet blitt et sosialt arrangement sammen med jevnaldrene.

TV blir i dag mye brukt som underholdning, og ikke bare som et medium for opplysninger og informasjon. Mange barn og unge bruker utrolig mye tid på TV-titting, og dette kan føre til at barn bruker mindre tid på lekser, lesing, uteliv og fysisk aktivitet etc. At TV-en påvirker barn og unges sosiale liv er et stort problem, og selv mener jeg at foreldrene her bør spille en viktig rolle for å unngå dette. Foreldrene kan for eksempel bruke TV som belønning for at lekser har blitt gjort, og man bør alltid sette opp en regel for hvor mye TV barna har lov til å se hver dag. Et annet problem med TV er at det følger med mye direkte og indirekte reklame. Barn er sårbare overfor denne reklamen, og er ikke i stand til å skille mellom hva som er reklame og hva som er programinnholdet før i 12-årsalderen. Reklamen er skapt for å selge, og det er ofte nettopp det den gjør. For eksempel barn som ser på Disney Channel er gjerne fan av Hanna Montana eller The Jonas Brothers, og dersom de går i lekebutikken og ser et pennalhus, en film, en CD og lignende fra disse seriene er det helt klart at barna vil ha det. Det er idolene deres som TV har skapt, og som butikkene selger takket være reklamen i TV.

Mobiltelefonen er også et medium som tar mye plass i barn og unges verden, så vel som i de voksnes verden. Mobiltelefonen har faktisk utviklet seg til å bli en ”duppedings” vi ikke kan være foruten. Den er med oss overalt hvor enn vi går. Vi tar den med oss på skolen, på trening, på fjellet, ja noen har den til og med med seg i dusjen. Mange foreldre utstyrer barna sine med telefon i svært ung alder, som både har sine negative og positive sider. Mobiltelefon blir en form for mote i dagens verden, og dette kan føre til at barn kan bli mobbet dersom de har en mobiltelefon fra oldtiden. Når jeg her snakker om oldtiden er det faktisk bare snakk om for knappe fem år siden. Teknologien innenfor mobiltelefoni har nemlig utviklet seg enormt på få år. For åtte år siden fikk jeg min første telefon, som var en nokså stor telefon med de viktigste funksjonene: sende melding og ringe. I dag derimot har man utrolig mange mobiltelefoner å velge mellom, og funksjonene har blitt mange! Mobiltelefonen kan selvfølgelig brukes til å ringe med og sende melding som før, men i tillegg har man fått kamera, musikkspiller, polyfoniske ringetoner, spill, internett etc. Barn som ikke har det nyeste og hotteste kan i mange tilfeller bli mobbet fordi de ikke har det samme som de ”kule” barna, og dette kan være et stort problem som voksne må være obs på. En fordel med mobiltelefon er likevel at man enkelt kan få kontakt med barna sine. Mobiltelefonen blir nærmest som en GPS man kan bruke til å spore opp barna til enhver tid. Med en mobiltelefon kan man enkelt nå mennesker med bare et tastetrykk, og foreldre kan lettere få kontroll på barna sine.

Mobiltelefonen er til både glede og fortvilelse i skolen. Elever sitter gjerne i timen og skriver meldinger til hverandre med mobilen halvt skjult under pulten til en lærers store forargelse. Mobiltelefonen kan også brukes som et juksemiddel på prøver, som er et utbredt fenomen. En annen vond side med mobiltelefon i skolen er at den kan bli brukt til trakassering. Tilfeller hvor barn har tatt nakenbilder av en elev i klassen etter kroppsøving, som de siden har sendt rundt til hele klassen/ skolen etterpå har forekomt i norske skoler opptil flere ganger. At mobiltelefonen har blitt brukt til en så grusom handling tyder på at det er viktig at skolen innfører klare rutiner og regler for mobilbruk i skolen. Selv mener jeg at alle norske skoler bør forby all bruk av mobiltelefoni i skoletiden. Dersom dette skal gjelde elevene, bør det så absolutt gjelde lærerne også. Som lærer er man barnas forbilde uansett alder, og er det forbudt for barna bør det også være forbudt for de voksne. Dersom foreldre har et stort behov for å kontakte barna sine i skoletiden, kan de alltids ringe til skolens administrasjon som man gjorde før mobiltelefonens innpass i dagliglivet.

PC og internett er en teknologi vi kan anta at de aller fleste barn har muligheten til å bruke, enten hjemme eller på skolen. PC-en kan brukes til utrolig mye, alt fra tekstbehandling til å se episoden av Hotel Cæsar på web-tv som en ikke rakk å se. PC-en er et utrolig viktig hjelpemiddel for barn og unge i skolearbeidet. De kan bruke PC-en til å finne fram informasjon, i stedet for å bruke store leksikon som ikke er fullt så enkel å finne informasjon i. Når de har funnet informasjonen kan de bruke Word til å samle informasjonen, eller Powerpoint for en flott presentasjon. Barn med lese- og skrivevansker står her i en særstilling, fordi de kan få hjelp fra Word når de skal skrive en stil. Å bruke Word vil selvfølgelig være mye enklere for dem, enn å sitte med en ordbok i hendene. At elevene får denne muligheten i barndommen sin kan også føre til at de lettere føler at de lykkes i å skrive norsk. Dermed får eleven motivasjon til å skrive, og blir ikke demotivert av alle skrivefeila. Et problem med PC-en er derimot at det ikke finnes grenser for hvor mye informasjon man kan finne på internett. Foreldre og lærere har dermed begrenset kontroll, og den enkelte informasjonssøker må derfor selv ha evnen til å vurdere medieinntrykkene og sette grenser for bruken av dem.

På PC-en, samt via TV med X-box, Playstation etc. har man muligheten til spill og underholdning. Spill er populært blant unge, og særlig gutter. Spillene har blitt mer avanserte med årene, og varierer svært mye i innhold. Noen spill er uskyldige eventyr- og fotballspill, mens andre spill inneholder mye vold og krig. Særlig kan spill med mye vold være et problem for små barn, fordi de har vanskeligere for å skille mellom fantasi og virkelighet. Heldigvis har man aldersgrenser på spillene, men problemet er at disse grensene ofte ikke blir fulgt. Ofte sitter ungdommer i 13-årsalderen og spiller spill med 18-års aldersgrense. Et annet problem er hvor mye tid som blir disponert til spill. Når WOW (World og Warcraft) som er et voldelig spill med mye skyting og krig først kom ut på markedet fikk det mye oppmerksomhet. I dette spillet kan man spille med andre spillere og inngå allianser i en fiktiv verden som byr på mye spenning. Til tross for at dette er et spill man må betale for å spille, i tillegg til at det har etter min mening en altfor lav aldersgrense på 12 år, er det svært mange barn som spiller dette spillet. Spillet har blitt kritisert for å være avhengighetsskapende, og mange barn og unge har også brukt store deler av nattetimene til dette spillet. At et spill kan ha en så stor innvirkning på barns hverdag bør man rette fokus på, og se på som en alvorlig situasjon. Ikke bare bruker barna mye tid på et slikt voldelig spill, men det går også utover livskvaliteten deres og skolearbeidet.

Både TV, mobiltelefon, PC og spill er og kommer til å forbli en utrolig viktig del av barn og unges hverdag. Dette er medier vi er avhengig av å ha rundt oss, og som absolutt er nødvendig å ha rundt oss også. Ta for eksempel svineinfluensaen som nå har blomstret opp i Mexico, og som står i fare for å utvikle seg til en verdensomspennende pandemi. Uten TV, mobiltelefon, PC og internett i vårt globale nettverk hadde ikke hatt tilgang til denne informasjonen, og det viser hvor utrolig viktig del av livet vårt disse mediene har. Tidligst i dag kunne jeg lese på www.vg.no at Norge har gått til innkjøp av 15 millioner munnbind, som nok beroliger mange bekymrede sjeler i Norges land. Hele tiden kan man gå inn på nettet og oppdatere seg på informasjon om denne svineinfluensaen, og det viser hvor viktig media er i dagens samfunn. Ulempene med både TV, mobiltelefon, PC og spill er derimot at man som foresatte eller lærer aldri kan kontrollere fullt ut hva slags informasjon og kunnskap barna får tilgang til. I tillegg til at mediene også har en skadevirkning på hvor mye tid barna bruker på de ulike mediene. Skolens viktigste oppgaver vil være å oppdra barnas ferdigheter og kunnskaper om bruken av mediene, og hvordan de kan brukes både til nytte og hygge. Barna må også utvikle en sunn og kritisk holdning til medienes innhold og funksjon.

Lek og læring? Ja takk, begge deler!

Da jeg var liten gikk mye av tiden min til lek. Jeg lekte både på skolen og på fritiden, og jeg syntes det var fantastisk moro. I de senere år har derimot skolen valgt å fokusere mindre på lek i skolen, og det må jeg si at jeg ikke helt forstår. Det å leke er en helt naturlig del av barnet, og hvilken rett har skolen til å ta dette fra barnet? Før reformen L97 slo gjennom hadde skolene i Norge kjempet mot politikere for å få 6-åringer inn i skolen, og de lovte mer lek i skolen. Lek skulle brukes som utfoldelse, metode og som tilnærming til fag/ tema. Nå har vi derimot kommet til 2009, og det er lenge siden den gang da. I 2006 fikk vi en ny reform i skolen -LK06 – hvor lek i skolen har blitt mer nedtonet. Lek har ikke et eget fokuspunkt som i L97, men det står at lek skal brukes i forbindelse med tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter. I tillegg til å stimulere lærelyst, utholdenhet og nysgjerrighet. At lek ikke har fått mer plass i LK06 er synd for både lærerne og barna, og det vil nok politikerne oppdage selv også.

Skolen er et sted hvor barna skal lære seg nye kunnskaper hver dag, og av den grunn bør barna like skolen. Undervisning i form av tavle og kritt, oppgaver og prøver kan ofte virke kjedelig og demotiverende for et barn. For at barnet skal oppdage lærelysten igjen, kan det være svært nyttig å ta et lite avbrekk med lek i skolen. Mange mener derimot at det er for mye lek i skolen, og at lek ikke gir barna læring. Realiteten er nok motsatt, for jeg mener å påstå at lek bidrar til økt læring for barna. Jeg husker selv i min barndom hvor utrolig kjedelig noen skoledager kunne være, men samtidig husker jeg hvor utrolig gøy jeg kunne ha det når vi hadde leker. Ofte er det jo også slik at det er de kjekke opplevelsene vi husker, mens vi velger å fortrenge de kjedelige opplevelsene?

Det finnes flere positive sider ved lek for barna i skolen, og jeg skal forsøke å nevne en brøkdel av dem. Lek er som tidligere nevnt en naturlig del av barnet, i tillegg til at det er sosialt. Når man leker gjør man det ofte med flere andre, og man lærer da å samarbeide. Samarbeid er en viktig egenskap som alle barn bør lære seg i tidlig alder, slik at de er godt rystet til arbeidslivet senere. Det er også mange regler som ofte inngår i en lek og som barna må følge. Dermed lærer barna seg at regler er til for å følges, og at rett er rett. Lek inneholder også ofte fysisk aktivitet, og hva kan da ikke være mer viktig enn fysisk aktivitet i skolen i dag? Politikerne klager stadig oftere over økende fedme i den norske befolkningen, og de norske ukebladene skulle man nesten trodd er hjernevasket av staten til å skrive om en ting: slanking. Mange politikere kjemper også for at elevene i skolen skal få 5-om dagen. Skolen skal derfor påvirke barna til å leve sunt. Poenget mitt er at politikerne gjerne vil at den norske befolkningen skal ned i vekt, men hvordan kan de ta bort mye lek i skolen? Lek i skolen burde jo heller vært et satsningsområde for politikerne, fordi det bidrar til mye fysisk aktivitet. Når barna lærer leker på skolen, kan det jo hende at de synes at leken er såpass kjekk at de gjerne vil leke den på fritiden også? Kanskje velger barna bort Pc-spillet mot fysisk aktivitet ute i det fri?

I lek finner man mye fantasi hos barnet. Et barn har faktisk egenskapen til å kunne leke at sjokoladebiten han holder i hånden er et stort fly som går inn for landing. Å fantasere om noe slikt er nok forbeholdt småbarn, men det å fantasere i seg selv er faktisk en egenskap barna vil trenge senere i skolen også. Når barna for eksempel skal skrive en fortelling på skolen trenger de fantasien til å kunne skrive, og av den grunn bør man som forelder og lærer ikke nekte barnet å få leke med fantasien sin. En annen fordel med lek er at det vekker konkurranseinstinktet hos barnet. Konkurranseinstinktet er viktig fordi det gir barnet motivasjon til å yte i aktiviteten, samtidig som barnet liker å få ros etter å ha gjort det bra. Når barnet leker får det også selv sette seg mål for hva han ønsker å yte i leken. Dermed blir det vanskelig for barnet å mislykkes uansett hvilken lek det skulle være. Når barnet ikke klarer å mislykkes fører det til at barnet blir mer trygg på oss selv, og hva ønsker vel ikke lærerne mer enn en trygg elev i klasserommet?




Ønsker vi tomme lekestativer i skolene, som følge av at det skal være mindre lek i skolen?



Å leke er for barn….
Alle barn leker som liten, men etter hvert som man blir voksen ender man ofte opp med å se på lek som noe useriøst. Lek er nemlig noe bare barn kan gjøre, og voksne….ja, de er rett og slett for voksne til å leke leker. Men her bør vi ta oss hardt i skjegget, for lek er ikke bare noe barn kan gjøre. Tvert imot burde alle foreldre og særlig lærere leke sammen med barna. Man bør være flink til å organisere lek, og man bør tørre og selv være med i leken. Barna vil synes at det er fantastisk kjekt med en voksen i leken, i tillegg til at den voksne part kan være med å kontrollere leken. Den voksne part kan sørge for at alle får lov til å være med, i tillegg til å sørge for at spillet er rettferdig. I skolen bør leken ha en mening for læring, men det er likevel ikke nødvendig i alle situasjoner. Noen ganger merker man som lærer at elevene overhodet ikke har et ønske om å sitte inne i klasserommet når de ser den krumme snøen daler ned utenfor, og akebrettene står fint stablet opp på veggen utenfor klasserommet. I slike tilfeller kan det være nyttig å la elevene få lov til å leke seg litt i snøen, i stedet for å sitte inne i klasserommet. Leken vil i slike tilfeller gi elevene et lite avbrekk, i tillegg til at de blir motivert til å fortsette en ny skoletime etterpå.

Det er mange ulike leker man kan ha i skolen som gir elevene læring. Man kan for eksempel lære om ulike former og figurer ved å bygge med klosser, man lærer å telle ved å leke butikk, man lærer alfabetet ved sang og man lærer motorikk i fotball, slåball etc. Fra min egen barndom husker jeg at vi ofte hadde spenn-på-boks om våren. Hele klassen var engasjert i leken, og en ting var sikkert: vi hadde alle et mål om å ikke bli tatt. Når en av elevene klarte å spenne boksen slik at de som var blitt tatt ble fri igjen førte det til ellevill jubel blant oss medelever. Jubelen kom uavhengig av om det var den populære eleven i klassen eller den upopulære. Der og da i leken var vi alle like, og vi spilte etter de samme reglene for leken. Ofte var også læreren vår med i leken, og det likte vi ekstra godt. Det var nesten som om konkurranseinstinktet ble noe helt annet for å imponere læreren. Det faktum at vi lekte spenn-på-boks hadde ingen verdi i form av å lære kunnskaper, men det vil på ingen måte si at det var verdiløst. Tvert imot lærte vi mye av leken. Vi lærte å respektere hverandre, å følge regler, å samarbeide etc.

Det bør ikke være noen tvil om at lek er viktig, både for barn og for voksne. Lek er nyttig i skolen og man kan faktisk lære noe av det. Hvis man skal bruke lek i skolen er det derimot viktig at man tenker over hvorfor man bruker det. Brukes leken fordi de trenger et lite avbrekk eller brukes den fordi de lærer noe nyttig av den? Så lenge leken er målrettet og har en mening vil den være svært nyttig for barna i skolen. Jeg mener at man som lærer så absolutt bør utnytte den verdien lek har for barn, og bruke den i læring.

Entre les murs

På skulen denne veka blei me anbefalt å sjå filmen Klassen på kino, og nettopp det valde eg og Idar å gjøre. Klassen er ein fransk drama film og er årets gullpalmevinner frå Cannes, i tillegg til å være utvalt som Frankrikes Oscar-kandidat. Filmen kan også skryte på seg å ha vunne Filmkritikarprisen under Haugesund filmfestival i 2008.Originaltittelen på filmen er Entre les murs (direkte oversatt: mellom veggene). Klassen er ein gripande film om ein ungdomsskuleklasse i ein forstad til Paris. Gjennom filmen følgjer vi ungdomsskoleklassen gjennom eit heilt skuleår fullspekket av intriger. François Bégaudeau som er hovudpersonen i filmen, er sjølv forfattar av boken Entre les murs som omhandlar hans eigne erfaringar frå læraryrket.

I starten av filmen blir vi kjend med læraren François og hans kollegaer i skulen. Ein merkar ganske tidleg i filmen at stemninga blant lærarane ikkje er på topp, og gjennom filmen får ein vite grunnen til nettopp det. Ungdomsskuleelevane er ein fleirkulturell gjeng som slettes ikkje bryr seg om skulen eller framtida si. Allereie frå første time når François forsøker å få ro i klasserommet merker ein at elevane slettes ikkje går på skulen fordi dei ønskjer å lære noko. François ender opp med å bruke ti minuttar på å få elevane stille, for så å bruke enda nokre minuttar på å diskutere med elevane. Elevane på denne skulen vil nemleg ikkje la seg bli snakka til av ein lærar utan at de får gitt eit svar tilbake til læraren i form av frekkleik. François og dei andre lærarane på skulen forsøker likevel å motivere elevane til å arbeide på skulen til tross for dårlig behandling frå elevane. François forsøker å hjelpe alle elevane, være rettferdig, oppmuntre og rettleie men uten noen form for takknemmelighet. Gjennom filmen blir ein ikkje berre kjende med utbrente lærarar som ikkje lenger har energi til å være lærar på skulen, men ein blir også kjende med elevane i klasserommet. Ein får innsyn i elevanes oppturar og nedturar, i tillegg til at ein lærer å kjenne elevane og kan forstå grunnen til deira handlingar. François slit kvar dag med at elevane svarar han ufint når han forsøker å undervise dei, men ein dag klarar ikkje François å unnlate å svare tilbake i ein frekk tone.
Situasjonen har seg slik:
To av elevane er representantar for klassen i eit råd. I dette rådet møtes lærarane samt dei to representantane for å snakke om elevane i klassen og anna. Under møtet sitter dei to jentene og fniser, mens dei gjør heilt andre ting enn å følgje med på møtet. I ettertid derimot viser det seg at dei to representantane har fått med seg noko frå møtet. Når lærarane snakka om ein elev dei sleit mykje med tok dei notata under møtet, som dei i ettertid har fortalt vidare til eleven det omhandla. Denne eleven endar opp med å bli sint, og forsøker å forlate klasserommet utan lov. Når læraren hindrar ham i å gå ut av klasserommet, blir han enda meir sint og medelevar må hjelpe til for å halde eleven rolig. Eleven forsøker likevel å komme seg ut av klasserommet, og river seg laus frå medelevens tak rundt ham. I denne lausrivinga klarar han uheldigvis å slå ei jente i klassen med ein stålkant på sekken sin slik at hun begynner å blø. Ettersom ein anna elev er skada, kan ikkje læraren gjera anna enn å la eleven som var sint forlate klasserommet utan lov. Episoden fører til ein stor sak for både læraren og eleven. Konflikten fører til at eleven må møte opp i eit råd for å finne ut om eleven skal få fortsetta på skulen eller om han skal omplasserast. Dei fleste lærarane er sikker i sin sak om at de ønskjer å få eleven ut av sitt klasserom, fordi han ofte skapar problem for dei. Derimot er François meir usikker, og har framleis tru på at eleven kan bli betre med tida. Rådet stemmer derimot for at eleven skal omplasserast, og nettopp det skulle vise seg å ha ein svært positiv følgje for klassen. Klassen endrar seg dramatisk som følgje av at denne eleven forsvinner frå klasserommet. I starten av skoleåret var det ingen som gjorde lekser, eller gjorde noko på skulen, i tillegg var dei frekke mot læraren når dei snakka til han. På slutten av skuleåret derimot hadde alle elevane begynt å bry seg om skulen, og si eiga framtid. Elevane prata i timen, og dei behandla læraren sin med respekt til ein forandring.





Klassen er ein flott film som skildrar ei side ved lærarens rolle som ein neppe skulle trudd at fantes. Filmen skildrar ein lærars rolle på ein god og autentisk måte. Gjennom filmen får ein innsyn i korleis ein lærar kan bli behandla av sine elevar, og man får sjå det gjennom læraren sitt syn. I filmen blir læraren framstilt som den gode part, mens elevane berre er ufordragelige. Gjennom hele skoleåret blir lærarane utsett for dårleg behandling av elevane, men av ein eller anna grunn lar ikkje François seg knekke, men held motet oppe og har håp for framtida. Filmen er inspirerande, og eg trur det er ein del lærarar som kan kjenne seg igjen i liknande situasjonar i skulen. Filmen gir også eit godt inntrykk av dei skjulte sidene ved læraryrket. Filmen varte i 2 timer og 8 minuttar, som til tross for at det var ein god film, blei litt for lang. Likevel vil eg anbefale alle lærarar, både framtidige lærarar og dagens lærarar, å sjå denne kritikarroste filmen i framtida.

Terningkast: 4