Hva er god vurdering?

Det er ingen vurdering i dagens skole som kan kvalifiseres som dårlig eller god vurdering. Vurdering er avhengig av hvilken vurderingsform man er fortrolig med som lærer, men også hvordan elevene reagerer på vurderingsformen.

Elever blir i dagens skole vurdert hver eneste skoledag. Lærerne observerer hva elevene gjør, og de registrerer innsatsen elevene gjør, også når de viser liten vilje til å arbeide. Elevenes innsats i skolen blir testet i prøver, og det er nettopp disse prøvene som legger grunnlaget for hvilken karakter eleven får i faget. Men er det riktig at vi bare skal se på hva elevene presterer på en prøve gjennom skoleåret? Hva om elevene har en dårlig dag og ikke har mulighet til å yte maksimalt på prøven? Det burde tas hensyn til elevens prestasjoner i skoletimene også, og ikke bare vurdere elevens kunnskaper på grunnlag av prøvene og eksamener. Elever kan jo som regel mye mer enn de presterer på prøvene, i tillegg er det viktig at man ser på utviklingen hos en elev. En elev vokser mye i løpet av årene på ungdomsskolen. Eleven begynner på ungdomsskolen uvitende om det store ansvaret som venter, og vokser mye både i kunnskaper og sosialt. Mange elever forbedrer seg svært mye fra første året på ungdomsskolen til det siste året, og særlig vokser man mye det siste året på ungdomsskolen. Da mener jeg at det er viktig at læreren ser på elevens utvikling, især det siste året på ungdomsskolen. Her bør man legge til side karakterene man fikk på høsten, og fokusere på vårens karakterer når man skal sette standpunktskarakteren. Karakterene elevene får fungerer både som motivasjon, men kan også føre til svær t mye press for elevene som i mange tilfeller ikke er så bra. Elever som går på skole skal ikke stadig vekk bli prest til sitt ytterste, men de skal faktisk også like det de holder på med. Jeg mener nemlig at det er viktig at elevene ikke ser på skolen som et ”fengsel” for læring, men et sted de ønsker å gå til. Barna skal ha et ønske om å gå på skolen i oppveksten sin, for da har de motivasjon til å lære.

Det er viktig at man ser på individet når man vurderer eleven. En del lærere sammenligner eleven med resten av klassen, og vurderer eleven etter fellesskapets prestasjoner. Men i mange tilfeller er det ikke riktig å sammenligne på den måten, fordi det er mye som kan ligge bak en elevs prestasjon. Man har jo for eksempel TPO elever som ikke bør sammenlignes med andre elever, men få en egen vurdering ut ifra hva som er deres grunnlag for læring. Mange elever sammenligner seg selv med de andre elevene i klassen, for å se hvordan de gjør det i forhold til de andre. Men det blir en annen form for sammenligning enn når læreren gjør det ved vurdering. Grunnlaget for vurdering er at man ønsker å videreutvikle elevens kunnskap og ferdigheter, ikke bryte dem ned ved å sammenligne med elever som befinner seg på et helt annet nivå av ulike grunner.





I vurderingsteori skiller man mellom følgende sentrale begreper: tilpasset hensikt, pålitelighet, gjennomsiktighet, regnskapsplikt, rettferdighet og gyldighet. Tilpasset hensikt vil si at man må tilpasse vurderingsformen etter hensikten med prøven. For eksempel dersom hensikten er å finne ut hvor mye eleven har lært i løpet av en periode er en flervalgsprøve passende, men dersom man ønsker å finne ut om eleven tolker riktig utsagn eller tekst, vil en skriftlig prøve være mer passende. I mange tilfeller vil det også være nyttig å kombinere ulike vurderingsformer. Om vurderingen er pålitelig henviser til om vurderingen fører til korrekt resultat. Med andre ord, har man vurdert det man faktisk ønsket å vurdere, eller har andre faktorer spilt inn på resultatet? Og her kan man for eksempel nevne at dersom elever får en tilsvarende test som tidligere elever eller andre klasser på trinnet, og de får kunnskaper om prøvens innhold før prøven vil ikke resultatet være pålitelig. Det er fordi elevene har hatt muligheten til å lese seg til korrekt kunnskap før prøven. Gjennomsiktighet vil si at lærerne presenterer for elevene hva som kreves for å få de ulike karakterene i karaktersystemet, slik at de vet hva som skal til for å gi en god besvarelse. Det gagner også lærerne som kan sette like vurderingskriterier for elevene. Regnskapsplikt vil si at man kan regne ut kostnadene med den valgte vurderingsformen per elev. Regnskapsplikt utgjør ikke en stor del alene, men den er viktig når man skal sammenligne ulike vurderingsformer. Rettferdighet er også en av vurderingsteoriene, og gjerne den vanskeligste av dem. Rettferdighet vil si at alle elevene stiller likt før prøven, at de har like kriterier og like rammer når de avlegger en prøve. Når man vurderer må man ta hensyn til rettferdighet, men samtidig må man ta hensyn til forskjellene i klassen, og gå litt utenom LK-06 sine mål. For selv om alle elever skal vurderes likt, må man kunne ta hensyn til for eksempel elever med dysleksi når de har en prøve. Den siste vurderingsteorien er gyldighet (validitet), og her hevder Messick (Engh, Dobsen, Høihilder, 2007) at man i vurderingen bør ta hensyn til prøvens sosiale konsekvenser for eleven. For eksempel dersom en elev trenger bedre karakterer for å komme inn på rett studium, men også det faktum at for mange prøver i løpet av et skoleår kan skade lærelysten hos eleven. Selv om det virker fornuftig å vurdere slik i noen tilfeller, er det viktig at man forholder seg subjektiv i forhold til elevene (ikke favoriserer).

Elever blir vurdert gjennom prøver, eksamener, muntlige høringer, muntlig aktivitet i timene, gruppearbeid etc. Hele tiden blir elevene vurdert i skolen, og hvilken vurderingsform som er best avhenger av lærerens egne erfaringer med dem. Men det er viktig at man ikke bruker en vurderingsform bare fordi det er tradisjon å bruke den. Man skal tørre å prøve noe nytt, og vurdere elevene etter beste evne. De ulike vurderingsteoriene er alle vesentlige, og viktige å ta hensyn til når man vurderer elevene.