Nå har jeg kommet til min siste blogg i pedagogikkfaget for 2008. Nå har jeg allerede snart gjennomført et halvt semester av mine fire år som lærerstudent, og semesteret har gått utrolig fort! HSH var en skole jeg i starten var kritisk til, men jeg har funnet ut at skolen er helt fantastisk faktisk. Klassemiljøet vårt er utrolig bra, og lærerne vi har er utrolig flinke i faget sitt. Vår siste blogg skal omhandle hva vi synes om bloggingen vi har hatt dette halvåret...
Jeg føler selv at jeg har fått enormt mye ut av bloggingen, og jeg merker godt at jeg lærer mye av det. Som regel har vi en undervisning i blogg emnet vårt, og deretter har jeg lest i pensumbøkene, for så å skrive et blogginnlegg, og det har fungert veldig bra. Jeg synes også det var kjekt at vi hadde lov til å skrive litt utenom emnet også, dersom vi ønsket det. Da valgte jeg å lese i pensumbøkene i pedagogikk, og så etter avsnitt som omhandlet emner jeg virkelig hadde interesse for. Det er jo mye enklere også å skrive om emner man virkelig engasjerer seg for. Men som regel er ikke det et problem for meg, for jeg har som regel alltid meninger om det meste.
Uten tvil har jeg lært utrolig mye av bloggingen, og uten bloggen tviler jeg på om jeg hadde sittet igjen med så mye kunnskap som jeg gjør nå. Kanskje er denne bloggen en form for læringsstrategi, Steinar?
Jeg synes det meste har vært bra med bloggen. Det er flott at vi har undervisning i emnet før vi skal skrive i blogginnlegget. Det var bra at vi fikk fristen satt til ut uken, i stedet for fredag. Merket at det gjorde det hele litt lettere, for som regel har man mest tid på søndagen (pga. jobb). Vi fikk også valget mellom å skrive om emnet vi hadde hatt i undervisningen, og emner innenfor pedagogikk man selv ville skrive om. Det gav oss som elever mer frihet, men samtidig føler jeg ikke at det var så veldig mange som valgte å gjøre det. Det enkelste og greieste vil jo være å skrive om det man har hatt i undervisningstimen.
Selv om bloggingen er fantastisk bra, og man lærer mye, er det gjerne litt for mye å skrive blogg en gang i uken? Det hadde vært litt bedre for oss studenter å gjerne hatt bloggingen annenhver uke, og da gjerne valgt hvilket emnet fra undervisningstimene som vi ville skrevet om. Dersom man vil lære noe om det andre emnet, kan man jo bare lese andre sine blogger :)Og denne endringen er vel den eneste jeg kunne tenkt meg til høsten. For timene går ganske bra. Mye bruk av Powerpoint fungerer faktisk ganske bra, og du Steinar er en fantastisk lærer som virkelig får oss elever engasjert. Selv om vi til tider sitter litt på internett på PC'en, er det IKKE fordi vi ikke liker timen din. Vi er rett og slett bare trøtt i hodet, og trenger en pause fra all kunnskapen som skal inn i hjernen vår. Du er også en lærer som virkelig lever for faget ditt, og det er inspirerende for oss studenter. Du har også mye engasjement, og vier enormt mye av din tid til å arbeide med våre blogger og annet, utrolig kjekt for oss! :)
Jeg vil gjerne konkludere med at pedagogikkfaget er utrolig spennende, og vi har lært mye nyttig, og jeg merker selv at jeg har lært mye. Jeg har lært mange nye ord, om mye kunnskaper om ulike teorier. Bloggen er en ny erfaring, men den fungerer imponerende bra. Generelt er faget bra, og bloggen bra :)
fredag 5. desember 2008
søndag 30. november 2008
Læringsstrategier
For noen få måneder siden hadde jeg aldri hørt ordet: Metakognisjon. I dag derimot, har jeg en god forståelse av ordet, og jeg vet hvor stor betydning det har i skolen at elever lærer seg gode læringsmetoder når de skal tilegne seg nye kunnskaper. Metakognisjon er nemlig bevissthet om egen læring. Som elev selv i skolesystemet kan jeg bare innrømme med en gang at jeg aldri har vært opptatt av metakognisjon. Mitt viktigste mål gjennom hele min skolegang har alltid vært å få gode tilbakemeldinger og gode karakterer. Alt annet har virket ubetydelig, uten en god karakter var jeg ingen suksess i skolen. Det høres gjerne rart ut at man kan bli så opphengt i å få skryt, enn at man faktisk lærer seg noe. Likevel tror jeg at det er ganske mange elever som går i den samme fellen som jeg har gjort.
Min vanesak i forbindelse med å tilegne meg nye kunnskaper er derfor pugging, noe de fleste elever gjør i løpet av sin skolegang, men som er uforenelig med nyere aktivitetspedagogiske prinsipper. I løpet av de pedagogikktimene vi har hatt har vi vært utprøvd for ulike læringsstrategier. Vel verdt å nevne er læringsmetoden vi brukte for å lære oss de femten største landene i verden. I begynnelsen hørtes det ganske utrolig, og ikke minst umulig ut. Men etter hvert som vi satte i gang viste det seg at det var flere som klarte å huske det, i tillegg til at det var mange som husket det uken etter også. Jeg selv klarte ikke å bruke denne metoden, fordi min skepsis til hele opplegget førte til at jeg gav opp. Men jeg er likevel svært imponert over de som tok oppgaven, og som fikk det til.
Det er utrolig mange læringsstrategier man kan bruke, bare fantasien setter grenser der. Blant annet kan man: skumlese for så å lese grundig, bruke VØL skjema, tankekart, huskeregler, samtale om det man har lest, skrive sammendrag, bruke markørpenn osv. Som kommende lærer kommer jeg til å introdusere ulike læringsstrategier for mine elever, og gjerne få dem til å bruke dem bevisst. Etter hvert som barna blir større kan det også være nyttig å forklare dem hvorfor det er så viktig å bruke slike strategier når man tilegner seg nye kunnskaper, slik at de forstår nytten av det. Viktigst av alt er gjerne å bevisst gi dem et negativt inntrykk av ordet pugging, slik at jeg oppfordrer dem til å ikke bruke den metoden. Selv er jeg jo et eksempel på det, som tidligere nevnt. Jeg har lært om de ulike verdenskrigene utallige ganger, allikevel glemmer jeg, og jeg blander på kunnskapene mine om emnet fordi jeg den gangen bare pugget det til prøver. Men pugging skal ikke slaktes helt heller, for jeg husker jo mye også, og det er veldig enkelt å bare fornye kunnskapene om emnet, så husker jeg det kjapt igjen.
Jeg konkluderer dermed med at man som lærer bør gi elevene sine informasjon om læringsstrategier og nytten av det, så får det heller være opp til læreren selv hvor mye han vil utdype det. Metakognisjon er i alle fall viktig i dagens skole, og bør vektlegges til en viss grad.
Min vanesak i forbindelse med å tilegne meg nye kunnskaper er derfor pugging, noe de fleste elever gjør i løpet av sin skolegang, men som er uforenelig med nyere aktivitetspedagogiske prinsipper. I løpet av de pedagogikktimene vi har hatt har vi vært utprøvd for ulike læringsstrategier. Vel verdt å nevne er læringsmetoden vi brukte for å lære oss de femten største landene i verden. I begynnelsen hørtes det ganske utrolig, og ikke minst umulig ut. Men etter hvert som vi satte i gang viste det seg at det var flere som klarte å huske det, i tillegg til at det var mange som husket det uken etter også. Jeg selv klarte ikke å bruke denne metoden, fordi min skepsis til hele opplegget førte til at jeg gav opp. Men jeg er likevel svært imponert over de som tok oppgaven, og som fikk det til.
Det er utrolig mange læringsstrategier man kan bruke, bare fantasien setter grenser der. Blant annet kan man: skumlese for så å lese grundig, bruke VØL skjema, tankekart, huskeregler, samtale om det man har lest, skrive sammendrag, bruke markørpenn osv. Som kommende lærer kommer jeg til å introdusere ulike læringsstrategier for mine elever, og gjerne få dem til å bruke dem bevisst. Etter hvert som barna blir større kan det også være nyttig å forklare dem hvorfor det er så viktig å bruke slike strategier når man tilegner seg nye kunnskaper, slik at de forstår nytten av det. Viktigst av alt er gjerne å bevisst gi dem et negativt inntrykk av ordet pugging, slik at jeg oppfordrer dem til å ikke bruke den metoden. Selv er jeg jo et eksempel på det, som tidligere nevnt. Jeg har lært om de ulike verdenskrigene utallige ganger, allikevel glemmer jeg, og jeg blander på kunnskapene mine om emnet fordi jeg den gangen bare pugget det til prøver. Men pugging skal ikke slaktes helt heller, for jeg husker jo mye også, og det er veldig enkelt å bare fornye kunnskapene om emnet, så husker jeg det kjapt igjen.
Jeg konkluderer dermed med at man som lærer bør gi elevene sine informasjon om læringsstrategier og nytten av det, så får det heller være opp til læreren selv hvor mye han vil utdype det. Metakognisjon er i alle fall viktig i dagens skole, og bør vektlegges til en viss grad.
søndag 23. november 2008
Forskjell mellom gutter og jenter i skolen
I Norge har det lenge vært kjempet en kamp om likestilling mellom kjønnene i samfunnet. I dag tror jeg de færreste har noe særlig å klage på når det gjelder likestilling, for i forhold til gamle dager har vi det utrolig bra i dag, både menn og kvinner. I følge Line Wittek i ”Læring i og mellom mennesker (en innføring i sosiokulturelle perspektiver)” er det forskjell mellom gutter og jenter i det norske skolesystemet. En del studier som har vært utført viser at det er guttene som deltar mest i klasserommet, og at lærerne har mer dialog med gutter enn jenter i klasserommet. Studiene viser også at lærerne selv ikke er klar over at de forskjellsbehandler dem. Det er også interessant å se at denne forskjellen er minst når barna er små, og blir større med alderen. Men hvorfor er det slik?
Mye av denne såkalte forskjellsbehandlingen kommer av at det rett og slett er guttene som er mest aktive i timene. Jeg merket også selv i praksis at de fleste guttene kunne kommentere hva du sa, uten at det engang hadde relevans til spørsmålet. Jentene derimot var litt mer vriene. Når vi skulle få en jente til å svare på en dialog, måtte du først direkte spørre henne, for så å dra spørsmålet ut av henne. For det første svaret hun ville komme med var: ”Jeg vet ikke”. Generelt sett er det altså guttene som deltar mest i timene, mens jentene er litt mer diskret. Men det viser seg også at det ofte er avhengig av lærerens kjønn: er det en kvinnelig lærer vil denne forskjellen være mindre. Jentene og guttene i klasserommet vil være mer likestilt i dialogen dersom det er med en kvinnelig lærer. Det er derimot også viktig at man som lærer stiller såkalte autentiske spørsmål (dvs. åpne spørsmål). For da kan eleven selv gjøre opp sin egen mening til et svar, og elevene blir ofte nysgjerrige. En annen viktig del er at læreren ikke bør vurdere svaret de får som rett eller galt. Læreren bør heller bygge videre på hva elevene sier, og styre samtalen i den retning han selv vil, uavhengig om svaret er rett eller galt. Samtidig mener jeg personlig at læreren bør rose eleven dersom han/hun velger å være med i en diskusjon, for det kan oppmuntre andre elever til å ha et ønske om å være med.
Men om jentene gjerne sliter med å få sagt hva de mener i timen av uvisse grunner, innførte en god del skoler med L-97: loggbok. En loggbok fungerer som en tenkebok. Læreren stiller elevene et spørsmål, for eksempel: Fortell hva dere har lært i dag. Da får hver elev skrive personlig hva de har lært og hva de mener. Elevene kunne også fritt velge dersom det var noe de ville skrive, eller noe de ville ta opp. En gang i blant kunne læreren samle inn disse loggbøkene, og så kunne han lese hva eleven tenkte. Når loggbok ble brukt viste det seg at det var jentene som var de mest effektive brukerne av boka. Ved hjelp av loggboka fikk altså de jentene som ikke ville si noe i klasserommet også en stemme.
Denne loggboken har jeg faktisk selv vært bruker av. Da jeg gikk i syvende klasse på barneskolen fikk vi hver vår loggbok, og jeg vil påstå at den fungerte etter hensikten sin. Som jente i klassen stemmer det faktisk at jeg ofte ikke ville si hva jeg tenkte høyt i klasserommet, men jeg hadde likevel en mening om det. Når jeg fikk bruke loggboken fikk jeg derimot uttrykt hva jeg mente. Samtidig tror jeg læreren brukte disse loggbøkene til å gjøre elevene mer aktive i timene. Dersom han leste i loggboken at eleven hadde mange meninger, var det jo bare en ting som manglet: Få han/hun til å si det høyt i klasserommet. Jeg er en sta jente med mange meninger om de fleste emner, og i løpet av det skoleåret gikk jeg fra å være en lite aktiv elev i klasserommet, til å bli en svært aktiv og pratsom elev. Dette tror jeg er mye takket være læreren jeg hadde, som fikk meg til å stole mer på meg selv i klasserommet.
I klasserommet vil jeg derfor påstå at det ikke er læreren som bevisst utfører en forskjellsbehandling mellom kjønnene, men at han ubevisst velger å ta de elevene som ønsker å svare i timene, og de er som regel gutter. Men læreren bør ikke av den grunn utelukke at jentene som ikke ønsker å være i diskusjon, og at de ikke har meninger. Tvert imot kan hun ha ganske mye å si om saken. Tilrettelegging ved bruk av loggbøker kan derfor være smart i skolen etter min mening.
Mye av denne såkalte forskjellsbehandlingen kommer av at det rett og slett er guttene som er mest aktive i timene. Jeg merket også selv i praksis at de fleste guttene kunne kommentere hva du sa, uten at det engang hadde relevans til spørsmålet. Jentene derimot var litt mer vriene. Når vi skulle få en jente til å svare på en dialog, måtte du først direkte spørre henne, for så å dra spørsmålet ut av henne. For det første svaret hun ville komme med var: ”Jeg vet ikke”. Generelt sett er det altså guttene som deltar mest i timene, mens jentene er litt mer diskret. Men det viser seg også at det ofte er avhengig av lærerens kjønn: er det en kvinnelig lærer vil denne forskjellen være mindre. Jentene og guttene i klasserommet vil være mer likestilt i dialogen dersom det er med en kvinnelig lærer. Det er derimot også viktig at man som lærer stiller såkalte autentiske spørsmål (dvs. åpne spørsmål). For da kan eleven selv gjøre opp sin egen mening til et svar, og elevene blir ofte nysgjerrige. En annen viktig del er at læreren ikke bør vurdere svaret de får som rett eller galt. Læreren bør heller bygge videre på hva elevene sier, og styre samtalen i den retning han selv vil, uavhengig om svaret er rett eller galt. Samtidig mener jeg personlig at læreren bør rose eleven dersom han/hun velger å være med i en diskusjon, for det kan oppmuntre andre elever til å ha et ønske om å være med.
Men om jentene gjerne sliter med å få sagt hva de mener i timen av uvisse grunner, innførte en god del skoler med L-97: loggbok. En loggbok fungerer som en tenkebok. Læreren stiller elevene et spørsmål, for eksempel: Fortell hva dere har lært i dag. Da får hver elev skrive personlig hva de har lært og hva de mener. Elevene kunne også fritt velge dersom det var noe de ville skrive, eller noe de ville ta opp. En gang i blant kunne læreren samle inn disse loggbøkene, og så kunne han lese hva eleven tenkte. Når loggbok ble brukt viste det seg at det var jentene som var de mest effektive brukerne av boka. Ved hjelp av loggboka fikk altså de jentene som ikke ville si noe i klasserommet også en stemme.
Denne loggboken har jeg faktisk selv vært bruker av. Da jeg gikk i syvende klasse på barneskolen fikk vi hver vår loggbok, og jeg vil påstå at den fungerte etter hensikten sin. Som jente i klassen stemmer det faktisk at jeg ofte ikke ville si hva jeg tenkte høyt i klasserommet, men jeg hadde likevel en mening om det. Når jeg fikk bruke loggboken fikk jeg derimot uttrykt hva jeg mente. Samtidig tror jeg læreren brukte disse loggbøkene til å gjøre elevene mer aktive i timene. Dersom han leste i loggboken at eleven hadde mange meninger, var det jo bare en ting som manglet: Få han/hun til å si det høyt i klasserommet. Jeg er en sta jente med mange meninger om de fleste emner, og i løpet av det skoleåret gikk jeg fra å være en lite aktiv elev i klasserommet, til å bli en svært aktiv og pratsom elev. Dette tror jeg er mye takket være læreren jeg hadde, som fikk meg til å stole mer på meg selv i klasserommet.
I klasserommet vil jeg derfor påstå at det ikke er læreren som bevisst utfører en forskjellsbehandling mellom kjønnene, men at han ubevisst velger å ta de elevene som ønsker å svare i timene, og de er som regel gutter. Men læreren bør ikke av den grunn utelukke at jentene som ikke ønsker å være i diskusjon, og at de ikke har meninger. Tvert imot kan hun ha ganske mye å si om saken. Tilrettelegging ved bruk av loggbøker kan derfor være smart i skolen etter min mening.
fredag 14. november 2008
Kompetanseorientering eller kommunikasjonsorientering?
Konstruktivismen er sterkt prega av pedagogen Jean Piaget (1896-1980) frå Sveits. Han var inspirert av fleire ulike fagområde, men det er biologien som likevel pregar hans syn på læring mest. Blant anna har han ideen om at barn tolkar alle ytre hendinga dei registrerer, og samanliknar dei med gamle oppfatningar, for så å tillegne seg dei nye kunnskapane. Sterkast i teorien til Piaget står synet om at all kunnskap ikkje kan formidlas direkte frå voksen til barn. Kvert barn må sjølv oppfatta situasjonen, og konstruere sin eigen versjon av hendinga.
Når konstruktivistane studerer barnets intellektuelle verksemd, skilder dei mellom to forskjellige tilnærmingsmåtar:
• Kompetanseorientering
• Kommunikasjonsorientering
Kompetanseorientering legg vekt på at barnet sin kunnskap fungerer i alle situasjonar, om det er heime, på skulen eller blant venner. Når barnet blir testa vil svaret barnet gir være eit resultat av kunnskap, innsikt og forståing (til ein viss grad). Problemet med denne teorien i følgje min meining er at den ikkje tar omsyn til at barnet kanskje ikkje har forstått spørsmålet. Då eg gjekk på ungdomsskulen var det mange gonger at eg sat med ein matematikk prøve, og ikkje hadde ork til å byrja på ei oppgåve fordi eg ikkje forstod kva oppgåva spurde etter. Hadde eg blitt forklart oppgåva på ei anna måte hadde eg kanskje forstått ho, og prøvd å løyse ho, i staden for å berre droppe ho. Derfor blir det i følgje min meining galt at teorien ikkje tar sikte på misforståingar i kommunikasjonen mellom barn og vaksen. Det er jo ikkje alltid like lett for eit barn å forstå kva ein voksen snakkar om, særleg viss den vaksne ikkje snakkar med eit språk barnet kan forstå. Den nye læreplanen LK – 06 for grunnopplæringa er prega av konstruktivistanes syn på læring. Ein av dei store endringane frå L-97 til LK- 06 var at omgrepet kunnskap blei erstatta av kompetanse. Kompetanseorientering ligger også til grunne for testar som barn og unge må ha på skulen. Særleg er dei nasjonale prøvane eit resultat av dette, men som eg har gitt uttrykk for tidlegare har eg ikkje noko tru på dei nasjonale prøvane. Då eg gjekk i fyrste klasse på vidaregåande var eg ein av dei elevane som valde å boikotta dei nasjonale prøvane, og akkurat det er eg nøgd med fortsett den dag i dag. Men som lærar i framtida må eg nok bare innsjå at dei nasjonale prøvane er noko me berre må ha for å teste elevane, og at eg må finne meg i at det er ein fornuftig test å ta.
Den andre tilnærmingsmetoden er kommunikasjonsorientering. Her legg teorien vekt på at det ikkje nødvendigvis er barnet som svarer galt i ein test pga. manglande kunnskapar, men at barnet kan ha misforstått spørsmålet. I denne tilnærminga legger teoretikarane også meir vekt på at evalueringsformene skal legge vekt på fleire oppgåvetypar, og anna som er relevant i vurderinga. På denne måten får elevane vist meir av kunnskapen deira i fleire situasjonar, og ein kan også sjå på elevanes utvikling over tid. Dette blir også kalla for portefoliometoden. I følgje min forståing av konstruktivistanes syn på læring føler eg at skulen legger mye vekt på dette synet i korleis dei testar elevane sine. Elevane på skulen i Noreg må jo heile tida ha jamne testar, og på ungdomsskulen og vidaregåande skule har dei også ein avsluttande tentamen eller eksamen i slutten av semesteret.
Når konstruktivistane studerer barnets intellektuelle verksemd, skilder dei mellom to forskjellige tilnærmingsmåtar:
• Kompetanseorientering
• Kommunikasjonsorientering
Kompetanseorientering legg vekt på at barnet sin kunnskap fungerer i alle situasjonar, om det er heime, på skulen eller blant venner. Når barnet blir testa vil svaret barnet gir være eit resultat av kunnskap, innsikt og forståing (til ein viss grad). Problemet med denne teorien i følgje min meining er at den ikkje tar omsyn til at barnet kanskje ikkje har forstått spørsmålet. Då eg gjekk på ungdomsskulen var det mange gonger at eg sat med ein matematikk prøve, og ikkje hadde ork til å byrja på ei oppgåve fordi eg ikkje forstod kva oppgåva spurde etter. Hadde eg blitt forklart oppgåva på ei anna måte hadde eg kanskje forstått ho, og prøvd å løyse ho, i staden for å berre droppe ho. Derfor blir det i følgje min meining galt at teorien ikkje tar sikte på misforståingar i kommunikasjonen mellom barn og vaksen. Det er jo ikkje alltid like lett for eit barn å forstå kva ein voksen snakkar om, særleg viss den vaksne ikkje snakkar med eit språk barnet kan forstå. Den nye læreplanen LK – 06 for grunnopplæringa er prega av konstruktivistanes syn på læring. Ein av dei store endringane frå L-97 til LK- 06 var at omgrepet kunnskap blei erstatta av kompetanse. Kompetanseorientering ligger også til grunne for testar som barn og unge må ha på skulen. Særleg er dei nasjonale prøvane eit resultat av dette, men som eg har gitt uttrykk for tidlegare har eg ikkje noko tru på dei nasjonale prøvane. Då eg gjekk i fyrste klasse på vidaregåande var eg ein av dei elevane som valde å boikotta dei nasjonale prøvane, og akkurat det er eg nøgd med fortsett den dag i dag. Men som lærar i framtida må eg nok bare innsjå at dei nasjonale prøvane er noko me berre må ha for å teste elevane, og at eg må finne meg i at det er ein fornuftig test å ta.
Den andre tilnærmingsmetoden er kommunikasjonsorientering. Her legg teorien vekt på at det ikkje nødvendigvis er barnet som svarer galt i ein test pga. manglande kunnskapar, men at barnet kan ha misforstått spørsmålet. I denne tilnærminga legger teoretikarane også meir vekt på at evalueringsformene skal legge vekt på fleire oppgåvetypar, og anna som er relevant i vurderinga. På denne måten får elevane vist meir av kunnskapen deira i fleire situasjonar, og ein kan også sjå på elevanes utvikling over tid. Dette blir også kalla for portefoliometoden. I følgje min forståing av konstruktivistanes syn på læring føler eg at skulen legger mye vekt på dette synet i korleis dei testar elevane sine. Elevane på skulen i Noreg må jo heile tida ha jamne testar, og på ungdomsskulen og vidaregåande skule har dei også ein avsluttande tentamen eller eksamen i slutten av semesteret.
onsdag 5. november 2008
Hvordan lærer man best?
Slik forklarer www.wikipedia.org betydningen av ordet læring: "Læring er endring i atferd, eller prosessen hvor levende organismer skaffer seg kunnskap om verden".
Ja, når man lærer tilegner man seg nye kunnskaper, men hvordan man gjør det er opptil hvert enkelt menneske. Vi lærer alle ulikt, og mange av oss er bevisste på hvordan vi lærer best mulig. Men hvor lett er det for et barn å vite hvordan det lærer best mulig? Som regel er dette noe vi lærerne må lære elevene. Vi må lære elevene ulike læringsteknikker, og etter hvert å la dem finne sin ”egen stil” innenfor læring. For eksempel i matematikken kan små barn finne på all slags ulike måter å regne ut et gangestykke på som gjør det enkelt for dem selv, men for oss kan det virke helt ulogisk. Det er viktig at vi da ikke med en gang sier: ”Nei, det er feil. Det er ikke slik vi regner det”. Det beste er å prøve å sette seg inn i barnets tankeprosess, og forsøke å forstå hva barnet gjør. Så lenge svaret er riktig, kan man jo ikke si at det er feil bare pga. en annen utregning enn vår egen tradisjonelle?
Som sagt tilegner de fleste mennesker seg ulike læreteknikker og er bevisste på dem i dagliglivet. Jeg vet i alle fall selv at jeg lærer best dersom jeg lytter, og samtidig noterer på skolen. Alene fungerer det best å lese stoffet, for så å skrive. Jeg bruker da to av mine sanser: syn og hørsel. Hos de fleste mennesker er det slikt at dess flere sanser man bruker, dess mer lærer man. Det kommer igjen av at man husker ting bedre dersom man har noe å knytte det til. For eksempel brukte Steinar ukas time på å tilby oss frukt, nettopp for å vise den kognitivistiske teorien. Hva vi alle husket fra timen var jo nettopp det at vi hadde fått frukt. Mange reagerte gjerne også med litt skuffelse, fordi vi hadde regnet med en forelesning fullspekket av informasjon og læring, og i stedet fikk vi frukt? Det har sammenheng med at læreren ikke levde opp til elevenes forventninger til dagen.
Kognitivisme går mye ut på at man må ha orden, med andre ord at vi strukturere. Dersom man får mange nye inntrykk er det viktig å samle dem, og skille ut hva som er viktig og mindre viktig, for så å lagre det i langtidsminnet vårt. Mange har sikkert opplevd at de har måttet ”pugge” til en prøve, og hvorvidt det er bra eller dårlig kan jo diskuteres. Men selv opplever jeg at pugging bare legger seg i kortidshukommelsen, og to uker etterpå er det hele glemt. Men lærer ikke noe av å pugge, i alle fall ikke dersom man ikke forstår det man leser. Selv mener jeg at det er viktig at man har forståelse av hva man lærer for at man faktisk skal ha lært noe. Men allikevel har pugging mye å si for hukommelsen, for man blir skjerpet akkurat der og da.
Hvor kjapt man lærer kommer an på personen. Dersom man liker matematikk utrolig godt vil det jo være som en lek å få en ny utfordring i timen, mens for uinteresserte elever oppleves det som et ork. Oppmerksomheten vår kan også styres, for vi bestemmer i stor grad selv hvor vi retter oppmerksomhet. For eksempel om man sitter i timen på skolen velger man jo selv om man skal rette oppmerksomheten til læreren, sidemannen, datamaskinen eller omgivelsene. Det er vårt valg, og det er vi selv som tar det valget om å heller være uoppmerksom å sitte på dataen. Jeg forstår veldig godt at det er mange meninger rundt det temaet. Etter å ha vært ute i praksis har jeg erfart hvordan det er å stå foran en klasse som ikke viser noen som helst interesse for hva du sier, og det er ikke morsomt. Men samtidig skjønner jeg dem. For noen ganger er det bare slikt at man trenger å koble ut hjernen litt, og gjøre andre ting. Det er ikke alltid like enkelt å være en lærer, men samtidig er det ikke alltid like enkelt å være en elev heller.
Det er mange faktorer som spiller inn når man lærer: man trenger riktig mat, nok søvn, frisk luft, god og riktig oppmerksomhet osv. Noen liker å høre på musikk og ha lyd rundt seg når de arbeider med lekser, andre liker å ha det rolig. Noen skaffer seg energi fra søvnen, andre fra haugevis av kaffekopper. Vi er alle forskjellige på så mange måter, og hvordan man lærer er bare et av de mange særpregene et menneske har. Jeg synes at alle lærere skal oppfordre til at elevene selv finner seg en læringsstil, og at de forsøker å hjelpe dem på veien selv om de ikke forstår hvordan eleven tenker.
Ja, når man lærer tilegner man seg nye kunnskaper, men hvordan man gjør det er opptil hvert enkelt menneske. Vi lærer alle ulikt, og mange av oss er bevisste på hvordan vi lærer best mulig. Men hvor lett er det for et barn å vite hvordan det lærer best mulig? Som regel er dette noe vi lærerne må lære elevene. Vi må lære elevene ulike læringsteknikker, og etter hvert å la dem finne sin ”egen stil” innenfor læring. For eksempel i matematikken kan små barn finne på all slags ulike måter å regne ut et gangestykke på som gjør det enkelt for dem selv, men for oss kan det virke helt ulogisk. Det er viktig at vi da ikke med en gang sier: ”Nei, det er feil. Det er ikke slik vi regner det”. Det beste er å prøve å sette seg inn i barnets tankeprosess, og forsøke å forstå hva barnet gjør. Så lenge svaret er riktig, kan man jo ikke si at det er feil bare pga. en annen utregning enn vår egen tradisjonelle?
Som sagt tilegner de fleste mennesker seg ulike læreteknikker og er bevisste på dem i dagliglivet. Jeg vet i alle fall selv at jeg lærer best dersom jeg lytter, og samtidig noterer på skolen. Alene fungerer det best å lese stoffet, for så å skrive. Jeg bruker da to av mine sanser: syn og hørsel. Hos de fleste mennesker er det slikt at dess flere sanser man bruker, dess mer lærer man. Det kommer igjen av at man husker ting bedre dersom man har noe å knytte det til. For eksempel brukte Steinar ukas time på å tilby oss frukt, nettopp for å vise den kognitivistiske teorien. Hva vi alle husket fra timen var jo nettopp det at vi hadde fått frukt. Mange reagerte gjerne også med litt skuffelse, fordi vi hadde regnet med en forelesning fullspekket av informasjon og læring, og i stedet fikk vi frukt? Det har sammenheng med at læreren ikke levde opp til elevenes forventninger til dagen.
Kognitivisme går mye ut på at man må ha orden, med andre ord at vi strukturere. Dersom man får mange nye inntrykk er det viktig å samle dem, og skille ut hva som er viktig og mindre viktig, for så å lagre det i langtidsminnet vårt. Mange har sikkert opplevd at de har måttet ”pugge” til en prøve, og hvorvidt det er bra eller dårlig kan jo diskuteres. Men selv opplever jeg at pugging bare legger seg i kortidshukommelsen, og to uker etterpå er det hele glemt. Men lærer ikke noe av å pugge, i alle fall ikke dersom man ikke forstår det man leser. Selv mener jeg at det er viktig at man har forståelse av hva man lærer for at man faktisk skal ha lært noe. Men allikevel har pugging mye å si for hukommelsen, for man blir skjerpet akkurat der og da.
Hvor kjapt man lærer kommer an på personen. Dersom man liker matematikk utrolig godt vil det jo være som en lek å få en ny utfordring i timen, mens for uinteresserte elever oppleves det som et ork. Oppmerksomheten vår kan også styres, for vi bestemmer i stor grad selv hvor vi retter oppmerksomhet. For eksempel om man sitter i timen på skolen velger man jo selv om man skal rette oppmerksomheten til læreren, sidemannen, datamaskinen eller omgivelsene. Det er vårt valg, og det er vi selv som tar det valget om å heller være uoppmerksom å sitte på dataen. Jeg forstår veldig godt at det er mange meninger rundt det temaet. Etter å ha vært ute i praksis har jeg erfart hvordan det er å stå foran en klasse som ikke viser noen som helst interesse for hva du sier, og det er ikke morsomt. Men samtidig skjønner jeg dem. For noen ganger er det bare slikt at man trenger å koble ut hjernen litt, og gjøre andre ting. Det er ikke alltid like enkelt å være en lærer, men samtidig er det ikke alltid like enkelt å være en elev heller.
Det er mange faktorer som spiller inn når man lærer: man trenger riktig mat, nok søvn, frisk luft, god og riktig oppmerksomhet osv. Noen liker å høre på musikk og ha lyd rundt seg når de arbeider med lekser, andre liker å ha det rolig. Noen skaffer seg energi fra søvnen, andre fra haugevis av kaffekopper. Vi er alle forskjellige på så mange måter, og hvordan man lærer er bare et av de mange særpregene et menneske har. Jeg synes at alle lærere skal oppfordre til at elevene selv finner seg en læringsstil, og at de forsøker å hjelpe dem på veien selv om de ikke forstår hvordan eleven tenker.
torsdag 16. oktober 2008
Behaviorismen -straff og belønning
I dagens skole er det mange mønster elever som gjør slik de får beskjed om uten å lage bråk, men man finner også uro kråkene som sjelden eller aldri vil gjøre slik som læreren sier. Uro kråkene skaper problemer ikke bare for læreren, men de forstyrrer også klassekameratene i stor grad. Det er viktig at man tar tak i slike elever så tidlig som mulig, og setter tydelige og forholdsvis enkle regler for hva som er godtatt oppførsel på skolen. Samtidig er det viktig at man følger opp eleven og sjekker bakgrunnen deres. Som oftest er det andre problemer som ligger til grunne for en slik oppførsel hos barn, for eksempel manglende respekt i hjemmet, liten eller ingen disiplin i hjemmet, alkoholproblemer i familien, vold, får sjelden oppmerksomhet etc. Barn reagerer ulikt på problemer de sliter med. Noen barn vil utagere og bli voldelige, andre bråker i klasserommet i et håp om å få lærerens oppmerksomhet, mens andre kan bli innesluttet. Hvis man finner ut hva som ligger bak barnas utagerende oppførsel kan man forsøke ”å gripe det ved roten” med en gang. Eleven og læreren bør da sammen sette seg et mål for hvordan han/hun kan forbedre seg. Men det er viktig at det er læreren som bestemmer i slike situasjoner, og for all del ikke la eleven ta hånd om situasjonen. Læreren er rollemodellen, og han skal være en tydelig voksen som er sjef over situasjonen.
Denne uken har vi sett TV programmet ”Super Nanny” på skolen. Et britisk TV program om barn som oppfører seg utagerende hjemme, både voldelig og språklig. Barna viser liten respekt og disiplin for de voksne, og gjør akkurat slik de selv ønsker. Dette er ingen ideell situasjon for noen av partene, og samarbeidet blir dårlig. ”Super Nanniene” bruker i disse tilfellene behavioristiske metoder for å få barna til å oppføre seg slik som ønsket. Når barna gjør noe galt skal man først gi en advarsel på at det hun/han gjør er uakseptabel oppførsel. Dersom barna ikke lyer setter man dem i ”skammekroken” i like mange minutter som deres egen alder(åtte år åtte minutter). Dette kalles ”time out”. Her skal barna tenke over situasjonen, og forhåpentligvis skal de straks forstå hva det var de gjorde galt, og unnskylde seg etter disse minuttene. Dersom de ikke unnskylder seg må de være i åtte nye minutter og slik fortsetter det, helt til de forstår at det riktige er å unnskylde seg. Dette er straffen barna får av ”Super Nanny”. Belønningen kan være ulike skjemaer som for eksempel: En stjerne for en god gjerning, et smilefjes for god gjerning, et steg på prinsessestien osv. Slike skjemaer vil fungere flott hos barn, i alle fall dersom de har andre søsken (forutsatt at en eller flere av barna ønsker å være med). Barn er lett påvirkelige, og mellom barna i søskenflokken vil det bli en positiv konkurranse om å være best. Barn har også lett for å kopiere hverandres arbeid dersom de ser at det er noe som lønner seg, for eksempel gutten som forsøkte å tegne like mye som jentene i boka si.
Straff og belønning er en viktig del av behavioristisk tenkning, men det er viktig at vi bruker det systematisk når vi skal endre en persons atferd. For mye belønning vil føre til en stor skuffelse dersom de ikke får det i en situasjon hvor de føler at de har gjort en god gjerning. Straff skal vi også være forsiktig med å bruke fordi barn kan reagere ulikt på det, noen barn kan reagere med aggresjon, andre med frykt etc. Man skal heller ikke bare true med straff, men iverksette den som lovet i alle situasjoner. Hvor mye straff eller belønning vi skal gi et barn er opp til hvert enkelt barn, noen trenger mer ros og oppmerksomhet enn andre. Hvor attraktiv belønningen er kommer også an på eleven og hva de liker.
Behaviorismen legger også vekt på at man skal overse dårlig oppførsel hos barn til en viss grense. Men som man sikkert kjenner til har barn lett for å tøye grensene litt for langt. En velkjent situasjon er på handletur i butikken når barnet spør om å få en sjokolade. Når de foresatte sier nei spør barnet en gang til, og en gang til…..Til slutt ender det opp med at barnet maser så mye, at foreldrene gjerne gir opp og gir dem sjokoladen. Da er det barnet som har vunnet over situasjonen, og dersom dette fortsetter over lengre tid vil barnet oppfatte dette som ”rett oppførsel”. Som regel er det ikke ønskelig for de foresatte med et barn som alltid maser til det får viljen sin. Ved å stå for det man sier og sette tydelige grenser er dette noe man enkelt kan forhindre. Dessverre vil de fleste foreldre i mange tilfeller gi etter, fordi de ikke ønsker å se sitt eget barn være lei seg. Foreldre ønsker heller å se barnet sitt fornøyd og med et smil rundt munnen. Det de gjerne ikke forstår er at de bare gjør situasjonen verre ved å gi dem den lille sjokoladen. I grunnen kostet den jo bare seks kroner, så det var jo ikke så mye? Men det er viktig å tenke som et barn. Et barn bryr seg ikke om hvor mye sjokoladen kostet, poenget deres er at de fikk viljen sin.
Min oppfordring er at man skal være streng med barna sine til tider, man må skille mellom barns lek og barns læring. Det er viktig at man setter tydelige grenser, og tydelig viser hva som er akseptabelt. Dersom barna gjør noe uakseptabelt må man straks handle, og forklare dem hvorfor det er galt. Straff og belønning er gode hjelpemidler både for en lærer og en foresatt, men bare i de tilfeller de blir brukt riktig.
Denne uken har vi sett TV programmet ”Super Nanny” på skolen. Et britisk TV program om barn som oppfører seg utagerende hjemme, både voldelig og språklig. Barna viser liten respekt og disiplin for de voksne, og gjør akkurat slik de selv ønsker. Dette er ingen ideell situasjon for noen av partene, og samarbeidet blir dårlig. ”Super Nanniene” bruker i disse tilfellene behavioristiske metoder for å få barna til å oppføre seg slik som ønsket. Når barna gjør noe galt skal man først gi en advarsel på at det hun/han gjør er uakseptabel oppførsel. Dersom barna ikke lyer setter man dem i ”skammekroken” i like mange minutter som deres egen alder(åtte år åtte minutter). Dette kalles ”time out”. Her skal barna tenke over situasjonen, og forhåpentligvis skal de straks forstå hva det var de gjorde galt, og unnskylde seg etter disse minuttene. Dersom de ikke unnskylder seg må de være i åtte nye minutter og slik fortsetter det, helt til de forstår at det riktige er å unnskylde seg. Dette er straffen barna får av ”Super Nanny”. Belønningen kan være ulike skjemaer som for eksempel: En stjerne for en god gjerning, et smilefjes for god gjerning, et steg på prinsessestien osv. Slike skjemaer vil fungere flott hos barn, i alle fall dersom de har andre søsken (forutsatt at en eller flere av barna ønsker å være med). Barn er lett påvirkelige, og mellom barna i søskenflokken vil det bli en positiv konkurranse om å være best. Barn har også lett for å kopiere hverandres arbeid dersom de ser at det er noe som lønner seg, for eksempel gutten som forsøkte å tegne like mye som jentene i boka si.
Straff og belønning er en viktig del av behavioristisk tenkning, men det er viktig at vi bruker det systematisk når vi skal endre en persons atferd. For mye belønning vil føre til en stor skuffelse dersom de ikke får det i en situasjon hvor de føler at de har gjort en god gjerning. Straff skal vi også være forsiktig med å bruke fordi barn kan reagere ulikt på det, noen barn kan reagere med aggresjon, andre med frykt etc. Man skal heller ikke bare true med straff, men iverksette den som lovet i alle situasjoner. Hvor mye straff eller belønning vi skal gi et barn er opp til hvert enkelt barn, noen trenger mer ros og oppmerksomhet enn andre. Hvor attraktiv belønningen er kommer også an på eleven og hva de liker.
Behaviorismen legger også vekt på at man skal overse dårlig oppførsel hos barn til en viss grense. Men som man sikkert kjenner til har barn lett for å tøye grensene litt for langt. En velkjent situasjon er på handletur i butikken når barnet spør om å få en sjokolade. Når de foresatte sier nei spør barnet en gang til, og en gang til…..Til slutt ender det opp med at barnet maser så mye, at foreldrene gjerne gir opp og gir dem sjokoladen. Da er det barnet som har vunnet over situasjonen, og dersom dette fortsetter over lengre tid vil barnet oppfatte dette som ”rett oppførsel”. Som regel er det ikke ønskelig for de foresatte med et barn som alltid maser til det får viljen sin. Ved å stå for det man sier og sette tydelige grenser er dette noe man enkelt kan forhindre. Dessverre vil de fleste foreldre i mange tilfeller gi etter, fordi de ikke ønsker å se sitt eget barn være lei seg. Foreldre ønsker heller å se barnet sitt fornøyd og med et smil rundt munnen. Det de gjerne ikke forstår er at de bare gjør situasjonen verre ved å gi dem den lille sjokoladen. I grunnen kostet den jo bare seks kroner, så det var jo ikke så mye? Men det er viktig å tenke som et barn. Et barn bryr seg ikke om hvor mye sjokoladen kostet, poenget deres er at de fikk viljen sin.
Min oppfordring er at man skal være streng med barna sine til tider, man må skille mellom barns lek og barns læring. Det er viktig at man setter tydelige grenser, og tydelig viser hva som er akseptabelt. Dersom barna gjør noe uakseptabelt må man straks handle, og forklare dem hvorfor det er galt. Straff og belønning er gode hjelpemidler både for en lærer og en foresatt, men bare i de tilfeller de blir brukt riktig.
fredag 10. oktober 2008
Kva er rett vurdering av elevane?
På 1970-talet var det mykje debatt i Noreg om korkje me skulle ha eit karaktersystem eller ikkje i landet? Er det eigentleg så bra at me karaktersetjar elevane og samanliknar dei med kvarandre slik me gjer? Dei fleste elevar blir stempla på skulen, enten er dei ein god elev eller så er dei ein dårleg elev. I alle fall var det dette eg fekk eit inntrykk av på Hauge. Når elevane blei introdusert for oss, la øvingslæraren mykje vekt på å setja elevane i ”ein bås” ,for eksempel : bråkmakaren, svak elev, sterk elev, midt-på-treet-elev osv. Når elevane får karakterar still det strengare krav til dei enn før, og presset om å måtte prestere noko ovanfor læraren kjem fram. No er det ikkje lenger greitt at ein berre går på skulen fordi at ein må og fordi ein vil være med venar. Ein går der fordi ein vil noko, ein vil bli noko og ein må gjera det bra. Gjer ein det ikkje bra på skulen eller får dei beste karakterane, då er ein rett og slett ikkje flink.
Karakterane førar til at elevane får eit konkurranseinstinkt seg i mellom. Gruppearbeid er ikkje lenger så viktig, det er kva du sjølv gjer som teller for deg. Dette er kanskje noko av grunnen til at gruppearbeid ikkje er så populært på ungdomsskulen og vidaregåande? Elevane vil ikkje dela tankane sine med andre elevar, men i staden ha dei gode ideane for seg sjølve. Mangen elevar blir også meir fiksert på å pugge stoffet for å kunne prestere på ein prøve, enn det faktum at dei faktisk skal forstå og hugsa det dei les.
For nokre år sidan kom det nye reglar for lærarane når det gjaldt karaktersetjing. Ein elev har vanlegvis to til tre prøvar i eit fag per halvår, og prøvane telte like mykje på halvårskarakteren. Men no skal det i staden fungera slik at det er den siste karakteren som teller mest. Vil det då sei at elevane ikkje treng å prestera noko særleg på den første prøven, og at det held å gjere ein super innsats på den siste prøven, og at ein likevel endar opp med den karakteren ein ønskjar?
Burde ein i framtida fjerne karakterane, og i staden sjå etter andre mogelege vurderingsformar? Er det ikkje nok om læraren berre ser på kva eleven presterar gjennom året, og gir eleven respons på det. Kanskje kan elevane byrja med innleveringar kvar veke i faga? Eg kan ikkje hosta opp noko fasit svar på denne bloggen, men eg synes likevel det er interessant å tenke tanken: Kan me nokon gong få oss eit anna vurderingssystem for elevane i skulen? Eit system som ikkje legg vekt på at eleven skal pugge for å være best, men i staden legg vekt på si eiga læring og verdien i den.
Ein liten tilleggsinformasjon til innlegget: Ideen til bloggen fekk eg frå kapittel 6 i Elevens verden av Gunn Imsen
fredag 3. oktober 2008
Undervisningsplanlegging
Det viktigste når man som lærer skal legge opp til undervisning er å ha den "Didaktisk Diamanten" i bakhodet. Faktorene: Mål, vurdering, innhold, arbeidsmåter, rammefaktorer, og elev- og lærerforutsetninger er alle like viktige, og spiller en like stor rolle for undervisningen. En lærer bør legge opp til hva han skal undervise i før han faktisk underviser. Ingenting er verre en en lærer som står framme ved tavla uengasjert, og forsøker å formidle noe han egentlig ikke har peiling på. Enda verre er det om du stiller læreren et spørsmål, men får til svar:" Du det vet jeg ikke,men det kan være leksen din å finne svaret til neste time". Da tenker man bare: "Glem at jeg spurte, skal aldri gjør det igjen". Elevene mister da interessen fordi læreren selv ikke har hatt interessen.
Som lærer ville jeg først satt opp mål for hva jeg ville oppnådd i emnet jeg underviste i, og deretter ville jeg fått ned på papir hva jeg ønsker at elevene skal sitte igjen med etter undervisningen. Siden er det viktig at jeg vurderer meg selv: Oppnådde jeg målene mine? Hva gjorde jeg bra? Hva kunne vært gjort bedre? etc.
Som elev har jeg selv erfart at det er viktig at en lærer veksler mellom ulike arbeidsmåter. Det kan fort bli nokså tørt om læreren bare bruker tavleundervisning eller bare prater. Selv om man gjerne ikke skulle trodd det har det utrolig mye å si for eleven dersom læreren hele tiden gjør noe nytt i undervisningen, for da blir ikke hver dag den samme. I stedet gleder man seg til å gå på skolen, og er spent på hva læreren kommer til å gjøre nå.
Rammefaktorer begrenser eller muliggjør undervisningen, og er sterkt avhengig av både læreren, skolen og økonomien. En lærer bør være kreativ og gjøre mest mulig ut av skolehverdagen, selv om tiden føles knapp gjelder det å utnytte den som best mulig. Elev- og lærerforutsetninger vil nok si at man skal ta hensyn til hver og en av elevene, tenk LK- 06: Tilpasset opplæring. Alle elever har ulike forutsetninger for å lære, og det samme har lærerne når det gjelder å lære fra seg.
Det er viktig at vi som lærerpratikanter bruker en slik "Diamant" som planlegger, for da stiller vi sterkere. Så uerfarne som vi er, har vi nå fått et litt bedre inntrykk av hvordan man skal legge opp til undervisning. I fremtiden når vi har fått mer erfaring vil vi nok sikkert bli så drillet i det å undervise, at planleggingen kommer til å gå helt automatisk. Men etter min mening er det viktig å hele tiden holde planlegginen av timer vedlike, for både lærer og elever vil ha mye større utbytte av en skikkelig planlagt skoletime.
Som lærer ville jeg først satt opp mål for hva jeg ville oppnådd i emnet jeg underviste i, og deretter ville jeg fått ned på papir hva jeg ønsker at elevene skal sitte igjen med etter undervisningen. Siden er det viktig at jeg vurderer meg selv: Oppnådde jeg målene mine? Hva gjorde jeg bra? Hva kunne vært gjort bedre? etc.
Som elev har jeg selv erfart at det er viktig at en lærer veksler mellom ulike arbeidsmåter. Det kan fort bli nokså tørt om læreren bare bruker tavleundervisning eller bare prater. Selv om man gjerne ikke skulle trodd det har det utrolig mye å si for eleven dersom læreren hele tiden gjør noe nytt i undervisningen, for da blir ikke hver dag den samme. I stedet gleder man seg til å gå på skolen, og er spent på hva læreren kommer til å gjøre nå.
Rammefaktorer begrenser eller muliggjør undervisningen, og er sterkt avhengig av både læreren, skolen og økonomien. En lærer bør være kreativ og gjøre mest mulig ut av skolehverdagen, selv om tiden føles knapp gjelder det å utnytte den som best mulig. Elev- og lærerforutsetninger vil nok si at man skal ta hensyn til hver og en av elevene, tenk LK- 06: Tilpasset opplæring. Alle elever har ulike forutsetninger for å lære, og det samme har lærerne når det gjelder å lære fra seg.
Det er viktig at vi som lærerpratikanter bruker en slik "Diamant" som planlegger, for da stiller vi sterkere. Så uerfarne som vi er, har vi nå fått et litt bedre inntrykk av hvordan man skal legge opp til undervisning. I fremtiden når vi har fått mer erfaring vil vi nok sikkert bli så drillet i det å undervise, at planleggingen kommer til å gå helt automatisk. Men etter min mening er det viktig å hele tiden holde planlegginen av timer vedlike, for både lærer og elever vil ha mye større utbytte av en skikkelig planlagt skoletime.
fredag 26. september 2008
Pedagogisk grunnsyn
Det pedagogiske grunnsynet deles opp i to ytterpunkter: det tradisjonelle og det progressivistiske grunnsynet. Det tradisjonelle grunnsynet er påvirket av at det er læreren som er autoriteten, og elevene skal være passive. Undervisning er overføring av kunnskaper, og elevene skal disiplineres på skolen. Skolens oppgave er å forberede barna for samfunnet, og dermed vektlegger de samfunnets behov i fremtiden. Skolen er fagfokusert, og består av mindre ”lek” som læremetode. Det progressivistiske grunnsynet er på virket av at det er eleven som står i sentrum, og at de skal lære gjennom elevaktivitet. Elevens interesser er i sentrum, og det er lagt mindre vekt på at elevene skal testes i sine kunnskaper. Læreren er ikke en autoritet, men skal i stedet tilrettelegge, motivere og veilede elevene. Det er en sammenheng mellom skolens innhold og samfunnet utenfor, men undervisning er ikke lagt opp til samfunnets behov i fremtiden slik som det tradisjonelle grunnsynet.
De to ytterpunktene av grunnsyn er svært forskjellige på alle måter, og det finnes ekstreme varianter for hver av retningene. Selv føler jeg ikke at jeg er en utpreget tradisjonalist, eller progressivist. I stedet føler jeg at jeg heller mot begge retningene, og stiller meg midt i mellom. Det er viktig at læreren viser klart og tydelig hvem som er sjefen i klasserommet, men samtidig synes jeg at elevene skal kunne få lov til å være med å bestemme. Etter hvert som elevene blir større bør de få er ansvar på skolen, og lære seg selv hvordan de skal legge opp til egen læring. Det er jo meningen at elevene skal kunne stå på egne bein når de blir voksne, og da bør de kunne lære seg hvordan de skal tilegne seg kunnskaper på egen hånd.
Etter å ha lest kunnskapsløftet fra 2006 ser jeg at staten legger opp til hvilke behov samfunnet har, og hva de ønsker fra fremtidens borgere. Jeg synes det er både rett og galt av staten å gjøre dette. Det er rett fordi at Norge kan få de kvalifikasjonene de trenger, og vi blir fullkomme på alle punkter. Men samtidig blir elevene gjerne oppfordret til noe så mye at de velger noe de egentlig ikke liker. Gjerne velger den fødte sykepleier en utdanning som ingeniør, i stedet for at hun/han får fulgt sine egne interesser.
Skolen bør ha fokusering på at elevene skal kunne lære seg noe. Barn og unge går på skolen fordi de ønsker å lære. Men metodene som bør brukes synes jeg bør variere mellom alt mulig. For eksempel: Tavleundervisning, Powerpoint, lek, undervisning ute i naturen, drama osv. Elever som går på skole bør etter min mening testes i kunnskaper. Men jeg må påpeke at jeg ikke synes elevene skal tester for at de skal sammenlignes med andre elever. Elevene skal testes kun for å finne ut hvor de står, hva de kan og hva de trenger å lære. Som dere helt sikkert forstår støtter jeg ikke nasjonale prøver. Det er etter min mening galt å sammenligne oss med andre land i verden, fordi vi har alle et helt ulikt syn på hva vi synes er viktig at barn og unge skal lære, og hvordan de skal lære det.
Boken ”Didaktisk arbeid” sier: ”For den enkelte lærer vil ulike grunnsyn ligge som en basis for hvordan en gjennomfører undervisningen”. Det står også at de flest vil komme til å veksle mellom elementer fra både tradisjonalistiske og progressive trekk, og jeg føler at det gjerne er her jeg står. Men selv om jeg ikke stiller meg sikker på noen av grunnsynene, har jeg likevel et bevisst syn på hvordan jeg mener skolen skal styres, hva som er rett undervisning osv.
De to ytterpunktene av grunnsyn er svært forskjellige på alle måter, og det finnes ekstreme varianter for hver av retningene. Selv føler jeg ikke at jeg er en utpreget tradisjonalist, eller progressivist. I stedet føler jeg at jeg heller mot begge retningene, og stiller meg midt i mellom. Det er viktig at læreren viser klart og tydelig hvem som er sjefen i klasserommet, men samtidig synes jeg at elevene skal kunne få lov til å være med å bestemme. Etter hvert som elevene blir større bør de få er ansvar på skolen, og lære seg selv hvordan de skal legge opp til egen læring. Det er jo meningen at elevene skal kunne stå på egne bein når de blir voksne, og da bør de kunne lære seg hvordan de skal tilegne seg kunnskaper på egen hånd.
Etter å ha lest kunnskapsløftet fra 2006 ser jeg at staten legger opp til hvilke behov samfunnet har, og hva de ønsker fra fremtidens borgere. Jeg synes det er både rett og galt av staten å gjøre dette. Det er rett fordi at Norge kan få de kvalifikasjonene de trenger, og vi blir fullkomme på alle punkter. Men samtidig blir elevene gjerne oppfordret til noe så mye at de velger noe de egentlig ikke liker. Gjerne velger den fødte sykepleier en utdanning som ingeniør, i stedet for at hun/han får fulgt sine egne interesser.
Skolen bør ha fokusering på at elevene skal kunne lære seg noe. Barn og unge går på skolen fordi de ønsker å lære. Men metodene som bør brukes synes jeg bør variere mellom alt mulig. For eksempel: Tavleundervisning, Powerpoint, lek, undervisning ute i naturen, drama osv. Elever som går på skole bør etter min mening testes i kunnskaper. Men jeg må påpeke at jeg ikke synes elevene skal tester for at de skal sammenlignes med andre elever. Elevene skal testes kun for å finne ut hvor de står, hva de kan og hva de trenger å lære. Som dere helt sikkert forstår støtter jeg ikke nasjonale prøver. Det er etter min mening galt å sammenligne oss med andre land i verden, fordi vi har alle et helt ulikt syn på hva vi synes er viktig at barn og unge skal lære, og hvordan de skal lære det.
Boken ”Didaktisk arbeid” sier: ”For den enkelte lærer vil ulike grunnsyn ligge som en basis for hvordan en gjennomfører undervisningen”. Det står også at de flest vil komme til å veksle mellom elementer fra både tradisjonalistiske og progressive trekk, og jeg føler at det gjerne er her jeg står. Men selv om jeg ikke stiller meg sikker på noen av grunnsynene, har jeg likevel et bevisst syn på hvordan jeg mener skolen skal styres, hva som er rett undervisning osv.
søndag 14. september 2008
Mange inntrykk i vente..
Denne veka hadde me i oppgåve å intervjue to elevar på barneskulen i kunnskapen dei har i matematikk. Det var utrolig interessant berre det å få gå inn på pauserommet til lærarane og observere kva dei gjorde i pausane. Dei fleste fann fram matpakka dei hadde lagt frå seg i kjøleskapet i kjøkkenkroken, og sat seg ned for så og prata med andre kollegaer. Dei prata både om fritidsinteresser, om lekseplanar, elever etc. Mangen av dei var også interessert i kva me gjorde der, og dei fleste trudde me var nye praksiselevar. Det var me dessverre ikkje, sjølv om dette sikkert hadde vært ein heilt fantastisk skule å vært i praksis på. Skulen har ganske mange elevar, og som dei fleste andre skular i Noreg har den alt for mange elevar i forhold til kva den har kapasitet til. Både intervjuet og drøftinga me hadde i lag med gruppa etterpå viste seg å være ganske interessant. Det var interessant å sjå korleis eleven tenkte når han/ho jobba med matematikk, og me fann fort ut at dei matte oppgåvene me hadde laga var alt for vanskelige. Me konkluderte med nettopp dette i drøftinga vår. Det er ikkje lett å vite kva eleven har vært igjennom sjølv om læreplanen seier at dette er noko eleven skal kunne. Det er også avhengig av kva eleven klarar å tilegne seg av kunnskapar. Sjølv om LK 06 skal følgjes så godt som mulig, er det ikkje like lett å oppnå måla for kva eleven skal kunne. I dette intervjuet fekk me eit inntrykk av korleis barn har det på skulen, korleis skulemiljøet er for både lærarar og elevar etc. Dette er noko eg kommer til å hugse og ta med meg ut i praksis i neste veke.
Allereie i morgon skal me ut i praksis på ein barneskule i Haugesund, og eg er utrolig spent. Eg syns det er ganske tidleg å gå ut i praksis berre etter knappe fire veker på skulen, men kanskje er det betre å gjere det så tidleg som mulig. Ein vil i alle fall tidleg få eit inntrykk av kva det vil sei å være ein lærar i dag, og kva yrket har å by på. Eg gler meg til å observere korleis barn har det på skulen i dag, og det blir interessant å sjå kor mykje skulen heilt sikkert har forandra seg sidan eg gjekk på skulen. Forhåpentlegvis får me ein god lærar som kan inspirere oss. Ein som tydeleg kan visa oss at dette yrket er det verdt å gå fire år på skule for å bli. I tillegg håper eg at han kan fortelje oss om alle dei andre oppgåvene ein lærar har, men som ingen skulle tru at ein lærar faktisk gjer. Eg håpar også at han tipsar oss med nyttige ting, som å få ro i klassen, korleis få merksemda til elevane og anna.
Eg har sett fram til denne veka ei stund nå, og eg håpar at mange av mine forventningar vil bli innfridd.
Allereie i morgon skal me ut i praksis på ein barneskule i Haugesund, og eg er utrolig spent. Eg syns det er ganske tidleg å gå ut i praksis berre etter knappe fire veker på skulen, men kanskje er det betre å gjere det så tidleg som mulig. Ein vil i alle fall tidleg få eit inntrykk av kva det vil sei å være ein lærar i dag, og kva yrket har å by på. Eg gler meg til å observere korleis barn har det på skulen i dag, og det blir interessant å sjå kor mykje skulen heilt sikkert har forandra seg sidan eg gjekk på skulen. Forhåpentlegvis får me ein god lærar som kan inspirere oss. Ein som tydeleg kan visa oss at dette yrket er det verdt å gå fire år på skule for å bli. I tillegg håper eg at han kan fortelje oss om alle dei andre oppgåvene ein lærar har, men som ingen skulle tru at ein lærar faktisk gjer. Eg håpar også at han tipsar oss med nyttige ting, som å få ro i klassen, korleis få merksemda til elevane og anna.
Eg har sett fram til denne veka ei stund nå, og eg håpar at mange av mine forventningar vil bli innfridd.
tirsdag 2. september 2008
Kvifor vil du bli lærar, og korleis ser du på læraren sine mange oppgåver?
Eg har alltid hatt eit ønskje om å bli lærar siden eg gjekk på barneskulen. Men turte aldri heilt å starta på lærar studiet etter endt vidaregående skule. Mykje på grunn av at foreldra mine var i mot valget mitt, men også fordi eg sjølv var skeptisk til studiet. Etter mykje om og men har eg no endt opp med å burja på lærar utdanninga, og eg angrar ikkje.
Eg vaks opp med ei tante som var knappe ti år eldre enn meg, og ho burja på lærar utdanninga då eg sjølv gikk på barneskulen. Ho fortalde meg om lærar studiet, og eg fekk fort interesse for det. Allereie som barn fant eg ut at eg likte å læra frå meg det eg hadde av kunnskapar, og denne gleda fant eg fort ut at eg måtte bruke til noko. Og då passa vel lærar yrket veldig bra?
I tillegg til dette elskar eg å være i lag med barn og unge. Då eg vert yngre passa eg ofte på naboane sine unger, og fortsatt i dag kan eg sitte barnevakt ein lørdagskveld uten at det gjer meg noko. Den gleden ein får av å være i nærleik med barn er stor. Barn har så mye glede, glede de gjerne deler med alle andre. Barn har ingen bekymringar, og ikkje noko ansvar. Når ein er saman med barn er det nesten som ein har det slik sjølv også: "Ingen bekymringar, bare lek og moro".
Sjølv har eg opplevd både positive og negative sider ved "Det norske skulesystemet", både gode og dårlige lærarar. Eg hadde ein gång ein lærar som mobba elevane sine, og eg veit kva mobbing kan gjere med eit ungt menneske. Heldigvis var eg ein av dei sterke som ikkje lot mobbinga gå innpå meg, mye takka være mor mi som gjorde meg til ei tøff lita jente. Eg har alltid hatt beina godt planta på jorda, og med bein i nasen. Men like bra gjekk det ikkje med alle i den klassen, nokon slit nok fortsatt med dårlige minner frå det skuleåret. Eg synes det er trist at skulane ikkje kan "kvitta" seg med slike lærarar, men som me har lært til nå i studiet er ein lærar ganske godt beskytta i skulesystemet. Eg veit i alle fall at eg ikkje skal bli ein slik lærar, men i staden være ein lærar som inspirerer elevane mine.
Korleis ser eg på læraren sine mange oppgåver?
Ein lærar har mye å gjer, mye mer enn dei fleste veit om. Ein skal førebu seg som lærar før ein skuletime, og i skuletimen skal ein læra frå seg kunnskapane med mye engasjement. Etter timen skal læraren reflektere over kva som skjedde, kva kunne vært gjort annleis, kva lærte elevane, etc. Læraren skal også oppdra elevane til å bli flinke studentar, og bli ein del av samfunnet. Ein lærar må samarbeide med mången forskjellige menneske, både foreldre, barn, skulen og organisasjonar. Nokon gånger er det ikkje sikkert at ein er enig i kva som blir gjort eller vedtatt i skulesystemet heller, men ein må alikevell godta det. Det viktigste ein lærar er for elevane sine er ein rollemodell. Det vil ikkje alltid være like lett å stå fram foran ein klasse dersom nokon av elevane ikkje viser respekt for deg eller arbeidet ditt. Læraryrket kan nok til tider være ganske frustreranes, men ein må alikevell finne seg i at slik fungerer skulesystemet.
Skulesystemet er i stadig forandring, og læraren må sjølv passe på at han heile tida lærar seg nye ting.
Dette, og mye anna er ein del av kva læraren må ta del i kver dag. Eg trur at lærar yrket er sterkt undervurdert i dagens samfunn, og i framtida håper eg det blir satt mer fokus på kor viktig jobb ein lærar faktisk gjer. Læraryrket gir store moglegheita, ikkje bare innen skulevesenet men også mykje anna. I tillegg til dette ser eg på læraryrket som ein stor ufordring i framtida, med endringar i skulesystem til ein kver tid, og elevar som forventar ein god innsats frå deg kver dag.
Ps. Jeg skriver til vanlig bokmål, så om det er noen som er "super" god i nynorsk, så vær så snill gi en tilbakemelding om du har muligheten! Mvh. Borghild Anett
Eg vaks opp med ei tante som var knappe ti år eldre enn meg, og ho burja på lærar utdanninga då eg sjølv gikk på barneskulen. Ho fortalde meg om lærar studiet, og eg fekk fort interesse for det. Allereie som barn fant eg ut at eg likte å læra frå meg det eg hadde av kunnskapar, og denne gleda fant eg fort ut at eg måtte bruke til noko. Og då passa vel lærar yrket veldig bra?
I tillegg til dette elskar eg å være i lag med barn og unge. Då eg vert yngre passa eg ofte på naboane sine unger, og fortsatt i dag kan eg sitte barnevakt ein lørdagskveld uten at det gjer meg noko. Den gleden ein får av å være i nærleik med barn er stor. Barn har så mye glede, glede de gjerne deler med alle andre. Barn har ingen bekymringar, og ikkje noko ansvar. Når ein er saman med barn er det nesten som ein har det slik sjølv også: "Ingen bekymringar, bare lek og moro".
Sjølv har eg opplevd både positive og negative sider ved "Det norske skulesystemet", både gode og dårlige lærarar. Eg hadde ein gång ein lærar som mobba elevane sine, og eg veit kva mobbing kan gjere med eit ungt menneske. Heldigvis var eg ein av dei sterke som ikkje lot mobbinga gå innpå meg, mye takka være mor mi som gjorde meg til ei tøff lita jente. Eg har alltid hatt beina godt planta på jorda, og med bein i nasen. Men like bra gjekk det ikkje med alle i den klassen, nokon slit nok fortsatt med dårlige minner frå det skuleåret. Eg synes det er trist at skulane ikkje kan "kvitta" seg med slike lærarar, men som me har lært til nå i studiet er ein lærar ganske godt beskytta i skulesystemet. Eg veit i alle fall at eg ikkje skal bli ein slik lærar, men i staden være ein lærar som inspirerer elevane mine.
Korleis ser eg på læraren sine mange oppgåver?
Ein lærar har mye å gjer, mye mer enn dei fleste veit om. Ein skal førebu seg som lærar før ein skuletime, og i skuletimen skal ein læra frå seg kunnskapane med mye engasjement. Etter timen skal læraren reflektere over kva som skjedde, kva kunne vært gjort annleis, kva lærte elevane, etc. Læraren skal også oppdra elevane til å bli flinke studentar, og bli ein del av samfunnet. Ein lærar må samarbeide med mången forskjellige menneske, både foreldre, barn, skulen og organisasjonar. Nokon gånger er det ikkje sikkert at ein er enig i kva som blir gjort eller vedtatt i skulesystemet heller, men ein må alikevell godta det. Det viktigste ein lærar er for elevane sine er ein rollemodell. Det vil ikkje alltid være like lett å stå fram foran ein klasse dersom nokon av elevane ikkje viser respekt for deg eller arbeidet ditt. Læraryrket kan nok til tider være ganske frustreranes, men ein må alikevell finne seg i at slik fungerer skulesystemet.
Skulesystemet er i stadig forandring, og læraren må sjølv passe på at han heile tida lærar seg nye ting.
Dette, og mye anna er ein del av kva læraren må ta del i kver dag. Eg trur at lærar yrket er sterkt undervurdert i dagens samfunn, og i framtida håper eg det blir satt mer fokus på kor viktig jobb ein lærar faktisk gjer. Læraryrket gir store moglegheita, ikkje bare innen skulevesenet men også mykje anna. I tillegg til dette ser eg på læraryrket som ein stor ufordring i framtida, med endringar i skulesystem til ein kver tid, og elevar som forventar ein god innsats frå deg kver dag.
Ps. Jeg skriver til vanlig bokmål, så om det er noen som er "super" god i nynorsk, så vær så snill gi en tilbakemelding om du har muligheten! Mvh. Borghild Anett
torsdag 28. august 2008
En uforglemmelig lærer...
Da vi fikk i oppgave å skrive i bloggen om en lærer vi husker godt i forbindelse med skolegangen, tenkte jeg at dette kom til å bli vanskelig. Jeg vet veldig godt hvem min beste lærer har vært, og hvem min verste lærer har vært i barndommen. Men minnene fra barndommen var derimot få. Likvel satte jeg meg ned og begynte å tenke grundig på hva jeg kunne huske fra barndommen, og overraskende nok kunne jeg hoste opp flere minner enn jeg hadde trodd. Man kan si det slik at jeg har vært utsatt for både den beste læreren man kan få i skolevesenet, og dessverre også et barns verste mareritt av en lærer. I forbindelse med denne bloggen ønsker jeg å trekke frem de positive sidene jeg har opplevd fra det norske lærermiljøet, i stedet for å trekke frem de negative.
I første klasse da jeg begynte på Førre Barneskole, fikk jeg den beste klassestyreren en elev noensinne kan få. Dette kan jeg si uten tvil om at jeg har rett. Han var en fantastisk lærer fra A-Å. Han hadde alle de riktige egenskapene en lærer bør ha når man underviser:
Jeg vil våge å påstå at klassen vår ikke visste hva mobbing var de årene vi hadde han som lærer. Han hadde helt klart en null toleranse for mobbing, for ingen av elevene i klassen vår mobbet hverandre. Vi ble ikke en gang introdusert for ordet mobbing før den dagen vi begynte i sjette klasse.
Jeg spurte min mor om hva hun kunne huske fra den tiden jeg hadde ham som lærer, og hun kunne fortelle meg mye. Derimot valgte jeg å trekke frem en ting som jeg synes gir ham den æren han fortjener. På barneskolen hadde vi ofte morgensamling hver torsdags morgen. Da møtte alle elevene opp i gymsalen, for å se en annen klasse/trinn på skolen ha en forestilling. Alle klassene som skulle ha forestilling pleide alltid å komme inn på scenen hoppende og sprettende, ivrige etter å få oppmerksomhet fra publikum. Derimot da vi entret scenen en morgen gjorde vi det med stil: Vi kom marsjerende inn på en lang flott rekke, og både lærere og stolte foreldre blandt publikum stod målløse og kikket på scenen. Læreren vår viste hele skolen den dagen hvilken god innflytelse han hadde på klassen, og all ære gikk til ham. De kommende morgensamlingene begynte de andre klassene og ta etter oss, og til slutt entret alle elevene på hele skolen scenen med stil. Takket være læreren vår ble vi et forbilde for de andre. Han lærte oss å være dannet allerede i en alder av åtte år.
Av en eller annen grunn husker jeg godt at han hadde bart og en rutete skjorte han gikk mye i. Han slet med ryggproblemer, tross sin unge alder på knappe 30 år. Men jeg husker godt at vi syntes det var spennende da han fortalte oss om ryggen sin, og hvor han hadde vondt etc. Den dagen han fikk seg en spesial stol for ryggen sin var det ekstra stas ved kateteret, for da ville alle elevene i klassen frem og prøve stolen hans. Fortsatt i dag kan jeg se for meg den rare formen på stolen, og husker den mørke lilla fargen som var på den.
To ting var mannen glad i, og det var kaffi og twist. Det gikk ikke en dag uten at han enten spiste twist eller drakk kaffi. Kanskje en rar ting å huske om læreren sin? Men akkurat det kunne jeg bare ikke glemme.
Da vi gikk i femte klasse fikk foreldrene våre en sjokk nyhet da læreren sa at han ikke skulle være klasseforstanderen vår de siste to årene vi hadde igjen på barneskolen. Han hadde fått seg jobb på en skole i byen, og vi var alle litt skuffet for at han ikke kunne ha oss de to siste årene. Vi hadde skoleavslutningen det året på Vikinggården på Karmøy, og både elever og foresatte takket for å ha hatt en så fantastisk lærer. I "takk-for-at-du-har-vært-en-fantastisk-lærer" gave fikk han en haug med twist, og han var evig takknemlig for den flotte gaven.
Da vi mistet ham som lærer i sjette klasse, syntes jeg det var veldig trist. Men jeg er sikker på at han har gjort en fantastisk jobb på Håvåsen skole i Haugesund, og at mange nye elever har blitt inspirert av å ha hatt ham som lærer. Etter hva ryktene sier er han i dag rektor på en barneskole, og en ting kan jeg bare si: "En bedre lærer eller rektor en ham kan man neppe få".
Jeg håper i fremtiden at jeg kan inspirere elevene mine på samme måte som han inspirerte meg, og at jeg også kan bli en uforglemmelig lærer i elevenes barndomsminner.
I første klasse da jeg begynte på Førre Barneskole, fikk jeg den beste klassestyreren en elev noensinne kan få. Dette kan jeg si uten tvil om at jeg har rett. Han var en fantastisk lærer fra A-Å. Han hadde alle de riktige egenskapene en lærer bør ha når man underviser:
- han var flink til å se alle elevene i klasserommet
- han var rettferdig
- han fortalte morsomme og spennende historier som barn elsker å høre
- han var flink til å lære fra seg
- han gjorde undervisningen interessant for elevene, og varierte undervisningen
- han var utrolig snill
- han hadde null toleranse for mobbing
Jeg vil våge å påstå at klassen vår ikke visste hva mobbing var de årene vi hadde han som lærer. Han hadde helt klart en null toleranse for mobbing, for ingen av elevene i klassen vår mobbet hverandre. Vi ble ikke en gang introdusert for ordet mobbing før den dagen vi begynte i sjette klasse.
Jeg spurte min mor om hva hun kunne huske fra den tiden jeg hadde ham som lærer, og hun kunne fortelle meg mye. Derimot valgte jeg å trekke frem en ting som jeg synes gir ham den æren han fortjener. På barneskolen hadde vi ofte morgensamling hver torsdags morgen. Da møtte alle elevene opp i gymsalen, for å se en annen klasse/trinn på skolen ha en forestilling. Alle klassene som skulle ha forestilling pleide alltid å komme inn på scenen hoppende og sprettende, ivrige etter å få oppmerksomhet fra publikum. Derimot da vi entret scenen en morgen gjorde vi det med stil: Vi kom marsjerende inn på en lang flott rekke, og både lærere og stolte foreldre blandt publikum stod målløse og kikket på scenen. Læreren vår viste hele skolen den dagen hvilken god innflytelse han hadde på klassen, og all ære gikk til ham. De kommende morgensamlingene begynte de andre klassene og ta etter oss, og til slutt entret alle elevene på hele skolen scenen med stil. Takket være læreren vår ble vi et forbilde for de andre. Han lærte oss å være dannet allerede i en alder av åtte år.
Av en eller annen grunn husker jeg godt at han hadde bart og en rutete skjorte han gikk mye i. Han slet med ryggproblemer, tross sin unge alder på knappe 30 år. Men jeg husker godt at vi syntes det var spennende da han fortalte oss om ryggen sin, og hvor han hadde vondt etc. Den dagen han fikk seg en spesial stol for ryggen sin var det ekstra stas ved kateteret, for da ville alle elevene i klassen frem og prøve stolen hans. Fortsatt i dag kan jeg se for meg den rare formen på stolen, og husker den mørke lilla fargen som var på den.
To ting var mannen glad i, og det var kaffi og twist. Det gikk ikke en dag uten at han enten spiste twist eller drakk kaffi. Kanskje en rar ting å huske om læreren sin? Men akkurat det kunne jeg bare ikke glemme.
Da vi gikk i femte klasse fikk foreldrene våre en sjokk nyhet da læreren sa at han ikke skulle være klasseforstanderen vår de siste to årene vi hadde igjen på barneskolen. Han hadde fått seg jobb på en skole i byen, og vi var alle litt skuffet for at han ikke kunne ha oss de to siste årene. Vi hadde skoleavslutningen det året på Vikinggården på Karmøy, og både elever og foresatte takket for å ha hatt en så fantastisk lærer. I "takk-for-at-du-har-vært-en-fantastisk-lærer" gave fikk han en haug med twist, og han var evig takknemlig for den flotte gaven.
Da vi mistet ham som lærer i sjette klasse, syntes jeg det var veldig trist. Men jeg er sikker på at han har gjort en fantastisk jobb på Håvåsen skole i Haugesund, og at mange nye elever har blitt inspirert av å ha hatt ham som lærer. Etter hva ryktene sier er han i dag rektor på en barneskole, og en ting kan jeg bare si: "En bedre lærer eller rektor en ham kan man neppe få".
Jeg håper i fremtiden at jeg kan inspirere elevene mine på samme måte som han inspirerte meg, og at jeg også kan bli en uforglemmelig lærer i elevenes barndomsminner.
fredag 22. august 2008
Hvorfor lærer og hvorfor HSH?
Vil bare begynne med å si at dette med blogg er helt nytt for meg, så jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg har i alle fall god erfaring med dagbok skriving fra barndommen, så jeg tror ikke det skal bli et problem.
Første oppgave er å skrive om hvorfor jeg ønsker å bli lærer, og ikke minst hvorfor jeg valgte HSH?
Ønsket om å bli lærer fikk jeg da jeg gikk på barneskolen, allerede i sjette klasse da vi fikk spørsmål om hva vi ville bli når vi ble stor sa jeg lærer. Men i løpet av ungdomsskolen fikk jeg store planer som alle unge mennesker, ønske om å bli noe stort var sterkt. Jeg føler jeg har vært innom de fleste yrker opp i gjennom årene, alt fra massør til advokat. Naturligvis er det ikke alt man kan bli, selv om man gjerne vil. Eller selvfølgelig om man sliter seg halt i hjel på skolen og får et sky høyt snitt, og bruker halve livet på å stirre i fagbøker. Ja, da kunne jeg selvfølgelig blitt det meste. Men jeg tenker som så at jeg lever bare livet en gang, og hva er vitsen med å slite seg i hjel med noe mot din egen vilje bare for å oppnå noe stort?
Da jeg nærmet meg slutten av ungdomsskolen stod valget av videregående skole mellom mange ulike typer, men jeg endte opp med å gå på Skeisvang vgs. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg begynte på nettopp denne skolen, jeg hadde tre fantastiske år på allmenne og fikk mange gode venner. Hvorfor jeg valgte allmenne? Det var rett og slett fordi at jeg ved å studere allmenne fikk studiekompetanse, og etter hva jeg hadde hørt kunne man studere hva som helst om man hadde studiekompetanse! Vanskeligere ble det derimot da jeg skulle søke om høyere utdanning etter vgs., og fant ut at valgene var da vel ikke så mangen? I alle fall føltes det slik da, for det var ikke alt som fristet. Etter tips fra lærerene om å søke på mest mulig i april, hadde jeg mangen ulike valg å velge mellom. Men valget stod mellom: Eiendomsmegling ved HiT, Allmennelærer ved HSH og ett årig studie med sosialantropologi også ved HSH.
Som de fleste andre unge mennesker spør man alle om råd i valget av studiet, både venner og slektninger. Ettersom min mor var svært uenig i at jeg burde bli lærer, endte jeg faktisk opp med å høre på henne. Grunnen til hvorfor hun ikke ønsket at jeg skulle studere allmennelærer er en sak for seg selv, men hadde ingenting med at hun ikke trodde jeg ville passe inn i yrket.
I august i fjor startet jeg derfor på eiendomsmegling i Bø i Telemark, i stedet for å begynne på allmennelærer som jeg egentlig ønsket. Allerede etter to uker ringte jeg hjem å bad foreldrene mine om å komme og hente meg, jeg likte meg overhodet ikke på studiestedet, og ikke likte jeg studiet. Eiendomsmegling høres kanskje veldig interessant ut, men om du ikke liker økonomiske fag så anbefaler jeg overhodet ikke dette. Tross at jeg ville dra hjem, fortsatte jeg på skolen frem til jul. Men da var det slutt, og jeg var ganske sikker i min sak.
Denne vinteren som har gått har jeg brukt til å jobbe og finne ut hva jeg vil studere. Tanken om å studere allmennelærer hang fortsatt igjen, og etter mye om og men trosset jeg min mor og begynte på studiet. I dag angrer jeg ikke! Jeg har alltid hatt en lederrolle i meg siden jeg var ung, jeg kan kanskje være litt "sjefete" til tider, men jeg kan også beherske meg. Jeg elsker å lære fra meg hva jeg har av kunnskaper, og elsker barn. Som elev har jeg som alle andre hatt noen helt fantastiske lærere, og andre ikke fullt så fantastiske. Jeg håper i fremtiden at jeg kan bli en av de fantastiske lærerne jeg kan huske, og at jeg kan få unge til å bli interessert i skole. Ingen ting er bedre enn at barna går hjem fra en kjekk skoledag, og gleder seg i hjel til neste skoledag. Ja, for da vet man at man har gjort en god jobb.
Grunnen til at skolevalget endte på HSH er fordi det er den nærmeste skolen med allmennelærer utdanning. Men også fordi jeg kjente studenter som hadde gått på HSH, og de sa at studentmiljøet på HSH var helt fantastisk. I tillegg til dette tenkte jeg at jeg kunne spare litt penger på å gå på Stord, mens jeg bodde hjemme. Jeg har også jobb hjemme i Haugesund, slik at jeg kan tjene litt penger også. Forhåpentligvis slipper jeg et stort studielån når jeg er ferdig utdannet som de fleste unge mennesker har. Fordelene ved å gå på HSH var derfor flere enn ulempene, og slik endte jeg opp her.
Forhåpentligvis har jeg valgt rett studiet denne gangen, og håper jeg får fire fantastiske år på HSH.
Mvh. Borghild Anett
Første oppgave er å skrive om hvorfor jeg ønsker å bli lærer, og ikke minst hvorfor jeg valgte HSH?
Ønsket om å bli lærer fikk jeg da jeg gikk på barneskolen, allerede i sjette klasse da vi fikk spørsmål om hva vi ville bli når vi ble stor sa jeg lærer. Men i løpet av ungdomsskolen fikk jeg store planer som alle unge mennesker, ønske om å bli noe stort var sterkt. Jeg føler jeg har vært innom de fleste yrker opp i gjennom årene, alt fra massør til advokat. Naturligvis er det ikke alt man kan bli, selv om man gjerne vil. Eller selvfølgelig om man sliter seg halt i hjel på skolen og får et sky høyt snitt, og bruker halve livet på å stirre i fagbøker. Ja, da kunne jeg selvfølgelig blitt det meste. Men jeg tenker som så at jeg lever bare livet en gang, og hva er vitsen med å slite seg i hjel med noe mot din egen vilje bare for å oppnå noe stort?
Da jeg nærmet meg slutten av ungdomsskolen stod valget av videregående skole mellom mange ulike typer, men jeg endte opp med å gå på Skeisvang vgs. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg begynte på nettopp denne skolen, jeg hadde tre fantastiske år på allmenne og fikk mange gode venner. Hvorfor jeg valgte allmenne? Det var rett og slett fordi at jeg ved å studere allmenne fikk studiekompetanse, og etter hva jeg hadde hørt kunne man studere hva som helst om man hadde studiekompetanse! Vanskeligere ble det derimot da jeg skulle søke om høyere utdanning etter vgs., og fant ut at valgene var da vel ikke så mangen? I alle fall føltes det slik da, for det var ikke alt som fristet. Etter tips fra lærerene om å søke på mest mulig i april, hadde jeg mangen ulike valg å velge mellom. Men valget stod mellom: Eiendomsmegling ved HiT, Allmennelærer ved HSH og ett årig studie med sosialantropologi også ved HSH.
Som de fleste andre unge mennesker spør man alle om råd i valget av studiet, både venner og slektninger. Ettersom min mor var svært uenig i at jeg burde bli lærer, endte jeg faktisk opp med å høre på henne. Grunnen til hvorfor hun ikke ønsket at jeg skulle studere allmennelærer er en sak for seg selv, men hadde ingenting med at hun ikke trodde jeg ville passe inn i yrket.
I august i fjor startet jeg derfor på eiendomsmegling i Bø i Telemark, i stedet for å begynne på allmennelærer som jeg egentlig ønsket. Allerede etter to uker ringte jeg hjem å bad foreldrene mine om å komme og hente meg, jeg likte meg overhodet ikke på studiestedet, og ikke likte jeg studiet. Eiendomsmegling høres kanskje veldig interessant ut, men om du ikke liker økonomiske fag så anbefaler jeg overhodet ikke dette. Tross at jeg ville dra hjem, fortsatte jeg på skolen frem til jul. Men da var det slutt, og jeg var ganske sikker i min sak.
Denne vinteren som har gått har jeg brukt til å jobbe og finne ut hva jeg vil studere. Tanken om å studere allmennelærer hang fortsatt igjen, og etter mye om og men trosset jeg min mor og begynte på studiet. I dag angrer jeg ikke! Jeg har alltid hatt en lederrolle i meg siden jeg var ung, jeg kan kanskje være litt "sjefete" til tider, men jeg kan også beherske meg. Jeg elsker å lære fra meg hva jeg har av kunnskaper, og elsker barn. Som elev har jeg som alle andre hatt noen helt fantastiske lærere, og andre ikke fullt så fantastiske. Jeg håper i fremtiden at jeg kan bli en av de fantastiske lærerne jeg kan huske, og at jeg kan få unge til å bli interessert i skole. Ingen ting er bedre enn at barna går hjem fra en kjekk skoledag, og gleder seg i hjel til neste skoledag. Ja, for da vet man at man har gjort en god jobb.
Grunnen til at skolevalget endte på HSH er fordi det er den nærmeste skolen med allmennelærer utdanning. Men også fordi jeg kjente studenter som hadde gått på HSH, og de sa at studentmiljøet på HSH var helt fantastisk. I tillegg til dette tenkte jeg at jeg kunne spare litt penger på å gå på Stord, mens jeg bodde hjemme. Jeg har også jobb hjemme i Haugesund, slik at jeg kan tjene litt penger også. Forhåpentligvis slipper jeg et stort studielån når jeg er ferdig utdannet som de fleste unge mennesker har. Fordelene ved å gå på HSH var derfor flere enn ulempene, og slik endte jeg opp her.
Forhåpentligvis har jeg valgt rett studiet denne gangen, og håper jeg får fire fantastiske år på HSH.
Mvh. Borghild Anett
Abonner på:
Innlegg (Atom)