Behaviorismen -straff og belønning

I dagens skole er det mange mønster elever som gjør slik de får beskjed om uten å lage bråk, men man finner også uro kråkene som sjelden eller aldri vil gjøre slik som læreren sier. Uro kråkene skaper problemer ikke bare for læreren, men de forstyrrer også klassekameratene i stor grad. Det er viktig at man tar tak i slike elever så tidlig som mulig, og setter tydelige og forholdsvis enkle regler for hva som er godtatt oppførsel på skolen. Samtidig er det viktig at man følger opp eleven og sjekker bakgrunnen deres. Som oftest er det andre problemer som ligger til grunne for en slik oppførsel hos barn, for eksempel manglende respekt i hjemmet, liten eller ingen disiplin i hjemmet, alkoholproblemer i familien, vold, får sjelden oppmerksomhet etc. Barn reagerer ulikt på problemer de sliter med. Noen barn vil utagere og bli voldelige, andre bråker i klasserommet i et håp om å få lærerens oppmerksomhet, mens andre kan bli innesluttet. Hvis man finner ut hva som ligger bak barnas utagerende oppførsel kan man forsøke ”å gripe det ved roten” med en gang. Eleven og læreren bør da sammen sette seg et mål for hvordan han/hun kan forbedre seg. Men det er viktig at det er læreren som bestemmer i slike situasjoner, og for all del ikke la eleven ta hånd om situasjonen. Læreren er rollemodellen, og han skal være en tydelig voksen som er sjef over situasjonen.

Denne uken har vi sett TV programmet ”Super Nanny” på skolen. Et britisk TV program om barn som oppfører seg utagerende hjemme, både voldelig og språklig. Barna viser liten respekt og disiplin for de voksne, og gjør akkurat slik de selv ønsker. Dette er ingen ideell situasjon for noen av partene, og samarbeidet blir dårlig. ”Super Nanniene” bruker i disse tilfellene behavioristiske metoder for å få barna til å oppføre seg slik som ønsket. Når barna gjør noe galt skal man først gi en advarsel på at det hun/han gjør er uakseptabel oppførsel. Dersom barna ikke lyer setter man dem i ”skammekroken” i like mange minutter som deres egen alder(åtte år  åtte minutter). Dette kalles ”time out”. Her skal barna tenke over situasjonen, og forhåpentligvis skal de straks forstå hva det var de gjorde galt, og unnskylde seg etter disse minuttene. Dersom de ikke unnskylder seg må de være i åtte nye minutter og slik fortsetter det, helt til de forstår at det riktige er å unnskylde seg. Dette er straffen barna får av ”Super Nanny”. Belønningen kan være ulike skjemaer som for eksempel: En stjerne for en god gjerning, et smilefjes for god gjerning, et steg på prinsessestien osv. Slike skjemaer vil fungere flott hos barn, i alle fall dersom de har andre søsken (forutsatt at en eller flere av barna ønsker å være med). Barn er lett påvirkelige, og mellom barna i søskenflokken vil det bli en positiv konkurranse om å være best. Barn har også lett for å kopiere hverandres arbeid dersom de ser at det er noe som lønner seg, for eksempel gutten som forsøkte å tegne like mye som jentene i boka si.



Straff og belønning er en viktig del av behavioristisk tenkning, men det er viktig at vi bruker det systematisk når vi skal endre en persons atferd. For mye belønning vil føre til en stor skuffelse dersom de ikke får det i en situasjon hvor de føler at de har gjort en god gjerning. Straff skal vi også være forsiktig med å bruke fordi barn kan reagere ulikt på det, noen barn kan reagere med aggresjon, andre med frykt etc. Man skal heller ikke bare true med straff, men iverksette den som lovet i alle situasjoner. Hvor mye straff eller belønning vi skal gi et barn er opp til hvert enkelt barn, noen trenger mer ros og oppmerksomhet enn andre. Hvor attraktiv belønningen er kommer også an på eleven og hva de liker.

Behaviorismen legger også vekt på at man skal overse dårlig oppførsel hos barn til en viss grense. Men som man sikkert kjenner til har barn lett for å tøye grensene litt for langt. En velkjent situasjon er på handletur i butikken når barnet spør om å få en sjokolade. Når de foresatte sier nei spør barnet en gang til, og en gang til…..Til slutt ender det opp med at barnet maser så mye, at foreldrene gjerne gir opp og gir dem sjokoladen. Da er det barnet som har vunnet over situasjonen, og dersom dette fortsetter over lengre tid vil barnet oppfatte dette som ”rett oppførsel”. Som regel er det ikke ønskelig for de foresatte med et barn som alltid maser til det får viljen sin. Ved å stå for det man sier og sette tydelige grenser er dette noe man enkelt kan forhindre. Dessverre vil de fleste foreldre i mange tilfeller gi etter, fordi de ikke ønsker å se sitt eget barn være lei seg. Foreldre ønsker heller å se barnet sitt fornøyd og med et smil rundt munnen. Det de gjerne ikke forstår er at de bare gjør situasjonen verre ved å gi dem den lille sjokoladen. I grunnen kostet den jo bare seks kroner, så det var jo ikke så mye? Men det er viktig å tenke som et barn. Et barn bryr seg ikke om hvor mye sjokoladen kostet, poenget deres er at de fikk viljen sin.

Min oppfordring er at man skal være streng med barna sine til tider, man må skille mellom barns lek og barns læring. Det er viktig at man setter tydelige grenser, og tydelig viser hva som er akseptabelt. Dersom barna gjør noe uakseptabelt må man straks handle, og forklare dem hvorfor det er galt. Straff og belønning er gode hjelpemidler både for en lærer og en foresatt, men bare i de tilfeller de blir brukt riktig.