onsdag 5. november 2008

Hvordan lærer man best?

Slik forklarer www.wikipedia.org betydningen av ordet læring: "Læring er endring i atferd, eller prosessen hvor levende organismer skaffer seg kunnskap om verden".

Ja, når man lærer tilegner man seg nye kunnskaper, men hvordan man gjør det er opptil hvert enkelt menneske. Vi lærer alle ulikt, og mange av oss er bevisste på hvordan vi lærer best mulig. Men hvor lett er det for et barn å vite hvordan det lærer best mulig? Som regel er dette noe vi lærerne må lære elevene. Vi må lære elevene ulike læringsteknikker, og etter hvert å la dem finne sin ”egen stil” innenfor læring. For eksempel i matematikken kan små barn finne på all slags ulike måter å regne ut et gangestykke på som gjør det enkelt for dem selv, men for oss kan det virke helt ulogisk. Det er viktig at vi da ikke med en gang sier: ”Nei, det er feil. Det er ikke slik vi regner det”. Det beste er å prøve å sette seg inn i barnets tankeprosess, og forsøke å forstå hva barnet gjør. Så lenge svaret er riktig, kan man jo ikke si at det er feil bare pga. en annen utregning enn vår egen tradisjonelle?

Som sagt tilegner de fleste mennesker seg ulike læreteknikker og er bevisste på dem i dagliglivet. Jeg vet i alle fall selv at jeg lærer best dersom jeg lytter, og samtidig noterer på skolen. Alene fungerer det best å lese stoffet, for så å skrive. Jeg bruker da to av mine sanser: syn og hørsel. Hos de fleste mennesker er det slikt at dess flere sanser man bruker, dess mer lærer man. Det kommer igjen av at man husker ting bedre dersom man har noe å knytte det til. For eksempel brukte Steinar ukas time på å tilby oss frukt, nettopp for å vise den kognitivistiske teorien. Hva vi alle husket fra timen var jo nettopp det at vi hadde fått frukt. Mange reagerte gjerne også med litt skuffelse, fordi vi hadde regnet med en forelesning fullspekket av informasjon og læring, og i stedet fikk vi frukt? Det har sammenheng med at læreren ikke levde opp til elevenes forventninger til dagen.

Kognitivisme går mye ut på at man må ha orden, med andre ord at vi strukturere. Dersom man får mange nye inntrykk er det viktig å samle dem, og skille ut hva som er viktig og mindre viktig, for så å lagre det i langtidsminnet vårt. Mange har sikkert opplevd at de har måttet ”pugge” til en prøve, og hvorvidt det er bra eller dårlig kan jo diskuteres. Men selv opplever jeg at pugging bare legger seg i kortidshukommelsen, og to uker etterpå er det hele glemt. Men lærer ikke noe av å pugge, i alle fall ikke dersom man ikke forstår det man leser. Selv mener jeg at det er viktig at man har forståelse av hva man lærer for at man faktisk skal ha lært noe. Men allikevel har pugging mye å si for hukommelsen, for man blir skjerpet akkurat der og da.

Hvor kjapt man lærer kommer an på personen. Dersom man liker matematikk utrolig godt vil det jo være som en lek å få en ny utfordring i timen, mens for uinteresserte elever oppleves det som et ork. Oppmerksomheten vår kan også styres, for vi bestemmer i stor grad selv hvor vi retter oppmerksomhet. For eksempel om man sitter i timen på skolen velger man jo selv om man skal rette oppmerksomheten til læreren, sidemannen, datamaskinen eller omgivelsene. Det er vårt valg, og det er vi selv som tar det valget om å heller være uoppmerksom å sitte på dataen. Jeg forstår veldig godt at det er mange meninger rundt det temaet. Etter å ha vært ute i praksis har jeg erfart hvordan det er å stå foran en klasse som ikke viser noen som helst interesse for hva du sier, og det er ikke morsomt. Men samtidig skjønner jeg dem. For noen ganger er det bare slikt at man trenger å koble ut hjernen litt, og gjøre andre ting. Det er ikke alltid like enkelt å være en lærer, men samtidig er det ikke alltid like enkelt å være en elev heller.

Det er mange faktorer som spiller inn når man lærer: man trenger riktig mat, nok søvn, frisk luft, god og riktig oppmerksomhet osv. Noen liker å høre på musikk og ha lyd rundt seg når de arbeider med lekser, andre liker å ha det rolig. Noen skaffer seg energi fra søvnen, andre fra haugevis av kaffekopper. Vi er alle forskjellige på så mange måter, og hvordan man lærer er bare et av de mange særpregene et menneske har. Jeg synes at alle lærere skal oppfordre til at elevene selv finner seg en læringsstil, og at de forsøker å hjelpe dem på veien selv om de ikke forstår hvordan eleven tenker.

7 kommentarer:

Nina Irmelin sa...

hei Borghild. veldig bra skrevet. jeg er helt enig at lærerne ikke bør avskrive hvis en elev gjør ting litt annerledes. min personlige oppfatning er at hvis jeg hadde blitt opplyst om forskjellige studieteknikker tidlig på skolen, kunne det hjulpet meg til å huske bedre. jeg er mer eller mindre "oppdratt" til å pugge og ikke nødvendigvis forstå. dette gjør at min korttidshukommelse blir overfullt og fienden til kognitivismen, nemlig glemselen overtar. Så kanskje det hadde vært en kjempe ide å tatt dette med forskjellige studieteknikker opp i grunnskolen?

Anders sin pedagogikkblogg sa...

Hei og hå!

Du har fått fatt i at kognitivismen dreier seg om det som skjer inni oss, og at det er viktig å legge vekt på hvordan en elev best "tar til" seg stoffet. Nå definerer jeg det slik fordi kognitivismen drar frem dette med "overføring" av kunnskap.
Det er flere bloggere som svarer slik som du gjør, og jeg vil utfordre deg med et spørsmål. Når det går på studieteknikk, så må en skille mellom to ting. Studie for å huske, og studie for å forstå. Jeg sitter med den oppfatning av at det er forskjell på pugging og diskusjon, og at resultatet av hvordan en forstår stoffet blir forskjellig u ifra hvilke metoder som blir tatt i bruk. Hvis du tar utgangspunkt i mine påstander her, hvordan vil du plassere de ulike studieteknikkene? Har begge teknikkene føtter innenfor kognitivismen? Er de motsatt eller er de forskjellige? Ta stilling til begge metodene og forklar hvorfor!

Borghild sa...

Nina:
Helt sant, ulike studietekninkker kunne så absolutt blitt tatt opp i skolen. Som regel blir man jo bare "presset" til at man skal prestere og gjøre det bra (dvs. pugging for min del), i stedet for at man skal huske det, også uken etter at man har hatt prøven. Men hvor lett er det dersom elevene bare er ute etter den gode karakteren, og ikke bryr seg om å FAKTISK lære.

Borghild sa...

Anders:
Hei og hå tilbake til deg! :)

Jeg er litt usikker på om jeg forstår spørsmålet ditt? Mener du at jeg skal diskutere om pugging og/ diskusjon er en del av kognitivismen?

Pugging er jo i alle fall som jeg har forstått det ikke en så veldig god metode når man skal lære seg noe. Fordi det som regel legger seg i korttidshukommelsen og ikke langtidshukommelsen. Vi gjør jo puggingen inni hodet vårt, og danner selv bilder av stoffet, så slik sett er det vel kognitivistisk. Men i lengden funker den gjerne ikke like bra, og som lærere bør vi derfor ikke legge fokus på denne som en studieteknikk.

Diskusjon i klasserommet? Det er vel mye av det samme som pugging i grunnen, men i muntlig tale kan man tolke ting forskjellig (f.eks. sarkasme, ironi). Noe som fører til ulik persepsjon (for å være fin på språket). Det som er med diskusjon er at elever kan bli trøtt og lei hvis det er uinteressant for dem, men de kan også bli engasjerte og komme med mange gode ideer og kommentarer. I tillegg til at de kan få ideer fra andre. Viktige ting som blir sagt, og som gir dem en "Aha- opplevelse" setter seg nok i langtidshukommelsen, fordi det var noe spesielt. I alle fall gjør det det hos meg i diskusjoner.

De er mye like, men fortsatt forskjellig. I diskusjon kan man jo også bli påvirket av motparten/ andre rundt deg osv. som kan føre til at du endrer mening.

Fikk du svaret du ville ha? Eller misforstod jeg? :)

Steinar sa...

Dette er eit reflektert innlegg med mange interessante perspektiv, Borghild!

Det med ulike framgongsmåtar i matematikken trur eg du har heilt rett i. Men, eit viktig kognitivt spørsmål er knytta til i kva grad det er mogleg for oss som lærarar å setje oss inn i elevane sine framgongsmåtar og tankeprosessar?

Korleis kan me "forstå" deira syn på oppgåva og kva som kan gjerast for å løyse oppgåvene?

Borghild sa...

Off, det var et vanskelig spørsmål Steinar.
Nå har ikke jeg så MYE erfaring med læring og barn. Men etter hva jeg har lært i matematikken av Gry, er det svært viktig å sette seg inn i barnas situasjon. Prøv å tenk likt som barna, gå ned på deres nivå. Prøv og forstå hvordan de tenker, og hva de eventuelt tenker/gjør galt. Be elevene forklare hva de gjør, og snakk med elevene på "deres språk". Deretter må vi på en konstruktiv måte lære dem hva som er "rett", dersom de har feil. Men samtidig må vi ta i betraktning at det finnes ulike måter å løse en oppgave på, og alt er rett så lenge de viser at de har forstått det riktig. Hvordan det løses er uvesentlig, så lenge svaret er riktig. Men selvfølgelig hvis de løser det på en svært vrien måte, eller har tillært seg metoder som gir følgefeil o.a. må man hjelpe dem til å forstå at metoden deres ikke er helt korrekt.

Usikker på om jeg faktisk har besvart spørsmålet nå (??).

Steinar sa...

Joda, det var i desse banar eg tenkte. Me må så godt me kan prøve å få tak i elevane sine tankar, for eksempel ved å spørje dei direkte om å forklare oss korleis dei tenkjer omkring eit problem.