Hva er god vurdering?

Det er ingen vurdering i dagens skole som kan kvalifiseres som dårlig eller god vurdering. Vurdering er avhengig av hvilken vurderingsform man er fortrolig med som lærer, men også hvordan elevene reagerer på vurderingsformen.

Elever blir i dagens skole vurdert hver eneste skoledag. Lærerne observerer hva elevene gjør, og de registrerer innsatsen elevene gjør, også når de viser liten vilje til å arbeide. Elevenes innsats i skolen blir testet i prøver, og det er nettopp disse prøvene som legger grunnlaget for hvilken karakter eleven får i faget. Men er det riktig at vi bare skal se på hva elevene presterer på en prøve gjennom skoleåret? Hva om elevene har en dårlig dag og ikke har mulighet til å yte maksimalt på prøven? Det burde tas hensyn til elevens prestasjoner i skoletimene også, og ikke bare vurdere elevens kunnskaper på grunnlag av prøvene og eksamener. Elever kan jo som regel mye mer enn de presterer på prøvene, i tillegg er det viktig at man ser på utviklingen hos en elev. En elev vokser mye i løpet av årene på ungdomsskolen. Eleven begynner på ungdomsskolen uvitende om det store ansvaret som venter, og vokser mye både i kunnskaper og sosialt. Mange elever forbedrer seg svært mye fra første året på ungdomsskolen til det siste året, og særlig vokser man mye det siste året på ungdomsskolen. Da mener jeg at det er viktig at læreren ser på elevens utvikling, især det siste året på ungdomsskolen. Her bør man legge til side karakterene man fikk på høsten, og fokusere på vårens karakterer når man skal sette standpunktskarakteren. Karakterene elevene får fungerer både som motivasjon, men kan også føre til svær t mye press for elevene som i mange tilfeller ikke er så bra. Elever som går på skole skal ikke stadig vekk bli prest til sitt ytterste, men de skal faktisk også like det de holder på med. Jeg mener nemlig at det er viktig at elevene ikke ser på skolen som et ”fengsel” for læring, men et sted de ønsker å gå til. Barna skal ha et ønske om å gå på skolen i oppveksten sin, for da har de motivasjon til å lære.

Det er viktig at man ser på individet når man vurderer eleven. En del lærere sammenligner eleven med resten av klassen, og vurderer eleven etter fellesskapets prestasjoner. Men i mange tilfeller er det ikke riktig å sammenligne på den måten, fordi det er mye som kan ligge bak en elevs prestasjon. Man har jo for eksempel TPO elever som ikke bør sammenlignes med andre elever, men få en egen vurdering ut ifra hva som er deres grunnlag for læring. Mange elever sammenligner seg selv med de andre elevene i klassen, for å se hvordan de gjør det i forhold til de andre. Men det blir en annen form for sammenligning enn når læreren gjør det ved vurdering. Grunnlaget for vurdering er at man ønsker å videreutvikle elevens kunnskap og ferdigheter, ikke bryte dem ned ved å sammenligne med elever som befinner seg på et helt annet nivå av ulike grunner.





I vurderingsteori skiller man mellom følgende sentrale begreper: tilpasset hensikt, pålitelighet, gjennomsiktighet, regnskapsplikt, rettferdighet og gyldighet. Tilpasset hensikt vil si at man må tilpasse vurderingsformen etter hensikten med prøven. For eksempel dersom hensikten er å finne ut hvor mye eleven har lært i løpet av en periode er en flervalgsprøve passende, men dersom man ønsker å finne ut om eleven tolker riktig utsagn eller tekst, vil en skriftlig prøve være mer passende. I mange tilfeller vil det også være nyttig å kombinere ulike vurderingsformer. Om vurderingen er pålitelig henviser til om vurderingen fører til korrekt resultat. Med andre ord, har man vurdert det man faktisk ønsket å vurdere, eller har andre faktorer spilt inn på resultatet? Og her kan man for eksempel nevne at dersom elever får en tilsvarende test som tidligere elever eller andre klasser på trinnet, og de får kunnskaper om prøvens innhold før prøven vil ikke resultatet være pålitelig. Det er fordi elevene har hatt muligheten til å lese seg til korrekt kunnskap før prøven. Gjennomsiktighet vil si at lærerne presenterer for elevene hva som kreves for å få de ulike karakterene i karaktersystemet, slik at de vet hva som skal til for å gi en god besvarelse. Det gagner også lærerne som kan sette like vurderingskriterier for elevene. Regnskapsplikt vil si at man kan regne ut kostnadene med den valgte vurderingsformen per elev. Regnskapsplikt utgjør ikke en stor del alene, men den er viktig når man skal sammenligne ulike vurderingsformer. Rettferdighet er også en av vurderingsteoriene, og gjerne den vanskeligste av dem. Rettferdighet vil si at alle elevene stiller likt før prøven, at de har like kriterier og like rammer når de avlegger en prøve. Når man vurderer må man ta hensyn til rettferdighet, men samtidig må man ta hensyn til forskjellene i klassen, og gå litt utenom LK-06 sine mål. For selv om alle elever skal vurderes likt, må man kunne ta hensyn til for eksempel elever med dysleksi når de har en prøve. Den siste vurderingsteorien er gyldighet (validitet), og her hevder Messick (Engh, Dobsen, Høihilder, 2007) at man i vurderingen bør ta hensyn til prøvens sosiale konsekvenser for eleven. For eksempel dersom en elev trenger bedre karakterer for å komme inn på rett studium, men også det faktum at for mange prøver i løpet av et skoleår kan skade lærelysten hos eleven. Selv om det virker fornuftig å vurdere slik i noen tilfeller, er det viktig at man forholder seg subjektiv i forhold til elevene (ikke favoriserer).

Elever blir vurdert gjennom prøver, eksamener, muntlige høringer, muntlig aktivitet i timene, gruppearbeid etc. Hele tiden blir elevene vurdert i skolen, og hvilken vurderingsform som er best avhenger av lærerens egne erfaringer med dem. Men det er viktig at man ikke bruker en vurderingsform bare fordi det er tradisjon å bruke den. Man skal tørre å prøve noe nytt, og vurdere elevene etter beste evne. De ulike vurderingsteoriene er alle vesentlige, og viktige å ta hensyn til når man vurderer elevene.

Motivasjon -ytre og indre

”Motivasjon er det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like, og det som gir den mål og mening” (Imsen, 2005).

Å motivere elevene i dagens skole er en stor utfordring for lærerne. Lærerne ønsker til alle tider at elevene sine skal prestere og gjøre det bra på skolen, men noen ganger er ikke elevene like motiverte. Motivasjonen man finner hos elevene påvirkes av verdier, erfaringer, selvoppfatning og forventninger de har. Hvordan man blir motivert er individuelt, dvs. for eksempel en elev som ikke liker å lese vil ikke bli motivert til å jobbe raskere med oppgavene i timen, dersom belønningen er å få lese i låneboken sin. Derimot vil en elev i den samme klassen som elsker å lese se på denne utfordringen som svært motiverende. Som lærer i klasserommet må man derfor hele tiden forsøke å tilpasse undervisningen til hver enkelt elev, og bruke ulike metoder for å motivere elevene.

Menneskets motivasjon inndeles i ytre motivasjon og indre motivasjon. Ytre motivasjon kan være belønning i for eksempel form av penger. En del av studentene i klassen vår kunne fortelle at da de gikk på ungdomsskolen og videregående skole, hadde deres foreldre motivert dem ved å gi dem penger når de fikk gode karakterer i forbindelse med skolearbeidet. En god karakter utgjorde mer penger enn en dårlig karakter, og av den grunn var det mange som lot seg rive med, og gjorde en ekstra god innsats på skolen. Problemet med å gi en slik belønning som motivasjon til et barn, er at barnet til slutt forventer å få det i enhver situasjon som er lik den første, og dersom barnet ikke får det en gang fører det til en skuffelse, og da forsvinner mye av motivasjonen barnet har opparbeidet seg. For noen er også plikt en ytre motivasjon, plikten vi snakker om her omhandler barn som gjerne har foreldre med høy status i høytlønnede yrker. For barnet vil det være en motivasjon at han også skal gjøre det bra på skolen, og få seg et yrke i fremtiden som er høytlønnet. Skolen gir også elevene en ytre motivasjon i form av karakterer. Alle barn vokser opp med å få karakterer i forbindelse med sin skolegang. Elevene blir hele tiden vurdert og tildelt en karakter for hvor flinke de er. For mange elever vil denne karakteren være en pågangsdriver dersom det er prestisje i klassemiljøet å få en god karakter. Problemer som ofte forekommer er at elever i klasser kan bli stemplet dersom klassemiljøet ikke er åpen for at gode karakterer er bra. De som faktisk ønsker å gjøre det bra på skolen vil i slike tilfeller bli stemplet av flertallet i klassen, og hvor mange av oss er vel ikke kjent med uttrykkene: geek, freak, nerd etc.?

Derimot er det særlig den indre motivasjonen man ønsker å få fram i elevene. Det kommer av at den indre motivasjonen gir elevene bedre selvfølelse. Den indre motivasjonen er i stor grad avhengig av interessene elevene har. De fleste elever på skolen har noen fag de foretrekker å arbeide med, og noen fag de helst ikke vil arbeide med i det hele tatt. Noen liker språklige fag, andre liker matematiske fag, og naturligvis gjør elevene det bedre i fag de liker, fordi de føler seg motivert til å arbeide med det. Den indre motivasjonen er også avhengig av om man synes det er meningsfylt å arbeide med faget, er det for eksempel meningsfylt å lære seg hvordan man skal konstruere en trekant? Ja, mange vil si at det er totalt uinteressant og meningsløst. Men det å konstruere en trekant kan faktisk være nyttig når man skal lære om figurer, former og grader, men det er noe de færreste forstår. Karakterene på skolen som er en ytre motivasjon, er også en indre motivasjon for elevene. De elevene som ønsker å gjøre det bra på skolen blir motivert dersom de får de karakterene de ønsker å få på prøvene. I alle fall vet jeg selv at dersom jeg fikk en god karakter på skolen, og fikk skryt av læreren, var jeg ivrig til å gjøre det minst like bra på neste prøve vi skulle ha.

En typisk metode lærere bruker for å motivere elevene sine er den behavioristiske – straff og belønning. Det er en klassisk metode, som fungerer godt i skolen. Det er både negative og positive sider ved denne metoden. Det positive er at metoden er svært effektiv, men at straff kan bli brukt kollektivt, og det kan føre til mange skuffede elever. Et annet problem er også at straff blir brukt mer enn belønning i skolehverdagen. Læreren har en stor fordel ved at han kan påvirke elevene i stor grad ved å inspirere dem. Straff og belønning fungerer derimot bedre på barne- og ungdomsskolen, enn i voksnere alder. Av den grunn er det viktig at man oppfordrer elevene til indre motivasjon, slik at de ikke blir avhengig av ytre motivasjon. Når man studerer høyere utdannelse i Norge, er jo det meste av arbeidet avhengig av vår egen indre motivasjon. Det er vi selv som står ansvarlig for hvor mye av pensumet vi leser, og hvor mye vi forbereder oss til eksamen etc. Hvis man da kan bruke den indre motivasjonen i utdannelsesprosessen har man en stor fordel.

Motivasjonen er som sagt individuell, og inndeles i indre og ytre motivasjon. Den enkleste og mest effektive metoden til motivasjon i skolen er straff og belønning. Hvilken metode som fungerer best når man skal motivere elevene er avhengig av hva læreren selv er vant med. Hva som fungerer best av straff og belønning finner man nok ikke et korrekt svar på. Men det beste er nok å bruke en god blanding av begge deler.