Behaviorismen -straff og belønning

I dagens skole er det mange mønster elever som gjør slik de får beskjed om uten å lage bråk, men man finner også uro kråkene som sjelden eller aldri vil gjøre slik som læreren sier. Uro kråkene skaper problemer ikke bare for læreren, men de forstyrrer også klassekameratene i stor grad. Det er viktig at man tar tak i slike elever så tidlig som mulig, og setter tydelige og forholdsvis enkle regler for hva som er godtatt oppførsel på skolen. Samtidig er det viktig at man følger opp eleven og sjekker bakgrunnen deres. Som oftest er det andre problemer som ligger til grunne for en slik oppførsel hos barn, for eksempel manglende respekt i hjemmet, liten eller ingen disiplin i hjemmet, alkoholproblemer i familien, vold, får sjelden oppmerksomhet etc. Barn reagerer ulikt på problemer de sliter med. Noen barn vil utagere og bli voldelige, andre bråker i klasserommet i et håp om å få lærerens oppmerksomhet, mens andre kan bli innesluttet. Hvis man finner ut hva som ligger bak barnas utagerende oppførsel kan man forsøke ”å gripe det ved roten” med en gang. Eleven og læreren bør da sammen sette seg et mål for hvordan han/hun kan forbedre seg. Men det er viktig at det er læreren som bestemmer i slike situasjoner, og for all del ikke la eleven ta hånd om situasjonen. Læreren er rollemodellen, og han skal være en tydelig voksen som er sjef over situasjonen.

Denne uken har vi sett TV programmet ”Super Nanny” på skolen. Et britisk TV program om barn som oppfører seg utagerende hjemme, både voldelig og språklig. Barna viser liten respekt og disiplin for de voksne, og gjør akkurat slik de selv ønsker. Dette er ingen ideell situasjon for noen av partene, og samarbeidet blir dårlig. ”Super Nanniene” bruker i disse tilfellene behavioristiske metoder for å få barna til å oppføre seg slik som ønsket. Når barna gjør noe galt skal man først gi en advarsel på at det hun/han gjør er uakseptabel oppførsel. Dersom barna ikke lyer setter man dem i ”skammekroken” i like mange minutter som deres egen alder(åtte år  åtte minutter). Dette kalles ”time out”. Her skal barna tenke over situasjonen, og forhåpentligvis skal de straks forstå hva det var de gjorde galt, og unnskylde seg etter disse minuttene. Dersom de ikke unnskylder seg må de være i åtte nye minutter og slik fortsetter det, helt til de forstår at det riktige er å unnskylde seg. Dette er straffen barna får av ”Super Nanny”. Belønningen kan være ulike skjemaer som for eksempel: En stjerne for en god gjerning, et smilefjes for god gjerning, et steg på prinsessestien osv. Slike skjemaer vil fungere flott hos barn, i alle fall dersom de har andre søsken (forutsatt at en eller flere av barna ønsker å være med). Barn er lett påvirkelige, og mellom barna i søskenflokken vil det bli en positiv konkurranse om å være best. Barn har også lett for å kopiere hverandres arbeid dersom de ser at det er noe som lønner seg, for eksempel gutten som forsøkte å tegne like mye som jentene i boka si.



Straff og belønning er en viktig del av behavioristisk tenkning, men det er viktig at vi bruker det systematisk når vi skal endre en persons atferd. For mye belønning vil føre til en stor skuffelse dersom de ikke får det i en situasjon hvor de føler at de har gjort en god gjerning. Straff skal vi også være forsiktig med å bruke fordi barn kan reagere ulikt på det, noen barn kan reagere med aggresjon, andre med frykt etc. Man skal heller ikke bare true med straff, men iverksette den som lovet i alle situasjoner. Hvor mye straff eller belønning vi skal gi et barn er opp til hvert enkelt barn, noen trenger mer ros og oppmerksomhet enn andre. Hvor attraktiv belønningen er kommer også an på eleven og hva de liker.

Behaviorismen legger også vekt på at man skal overse dårlig oppførsel hos barn til en viss grense. Men som man sikkert kjenner til har barn lett for å tøye grensene litt for langt. En velkjent situasjon er på handletur i butikken når barnet spør om å få en sjokolade. Når de foresatte sier nei spør barnet en gang til, og en gang til…..Til slutt ender det opp med at barnet maser så mye, at foreldrene gjerne gir opp og gir dem sjokoladen. Da er det barnet som har vunnet over situasjonen, og dersom dette fortsetter over lengre tid vil barnet oppfatte dette som ”rett oppførsel”. Som regel er det ikke ønskelig for de foresatte med et barn som alltid maser til det får viljen sin. Ved å stå for det man sier og sette tydelige grenser er dette noe man enkelt kan forhindre. Dessverre vil de fleste foreldre i mange tilfeller gi etter, fordi de ikke ønsker å se sitt eget barn være lei seg. Foreldre ønsker heller å se barnet sitt fornøyd og med et smil rundt munnen. Det de gjerne ikke forstår er at de bare gjør situasjonen verre ved å gi dem den lille sjokoladen. I grunnen kostet den jo bare seks kroner, så det var jo ikke så mye? Men det er viktig å tenke som et barn. Et barn bryr seg ikke om hvor mye sjokoladen kostet, poenget deres er at de fikk viljen sin.

Min oppfordring er at man skal være streng med barna sine til tider, man må skille mellom barns lek og barns læring. Det er viktig at man setter tydelige grenser, og tydelig viser hva som er akseptabelt. Dersom barna gjør noe uakseptabelt må man straks handle, og forklare dem hvorfor det er galt. Straff og belønning er gode hjelpemidler både for en lærer og en foresatt, men bare i de tilfeller de blir brukt riktig.

Kva er rett vurdering av elevane?

På 1970-talet var det mykje debatt i Noreg om korkje me skulle ha eit karaktersystem eller ikkje i landet? Er det eigentleg så bra at me karaktersetjar elevane og samanliknar dei med kvarandre slik me gjer? Dei fleste elevar blir stempla på skulen, enten er dei ein god elev eller så er dei ein dårleg elev. I alle fall var det dette eg fekk eit inntrykk av på Hauge. Når elevane blei introdusert for oss, la øvingslæraren mykje vekt på å setja elevane i ”ein bås” ,for eksempel : bråkmakaren, svak elev, sterk elev, midt-på-treet-elev osv. Når elevane får karakterar still det strengare krav til dei enn før, og presset om å måtte prestere noko ovanfor læraren kjem fram. No er det ikkje lenger greitt at ein berre går på skulen fordi at ein må og fordi ein vil være med venar. Ein går der fordi ein vil noko, ein vil bli noko og ein må gjera det bra. Gjer ein det ikkje bra på skulen eller får dei beste karakterane, då er ein rett og slett ikkje flink.

Karakterane førar til at elevane får eit konkurranseinstinkt seg i mellom. Gruppearbeid er ikkje lenger så viktig, det er kva du sjølv gjer som teller for deg. Dette er kanskje noko av grunnen til at gruppearbeid ikkje er så populært på ungdomsskulen og vidaregåande? Elevane vil ikkje dela tankane sine med andre elevar, men i staden ha dei gode ideane for seg sjølve. Mangen elevar blir også meir fiksert på å pugge stoffet for å kunne prestere på ein prøve, enn det faktum at dei faktisk skal forstå og hugsa det dei les.

For nokre år sidan kom det nye reglar for lærarane når det gjaldt karaktersetjing. Ein elev har vanlegvis to til tre prøvar i eit fag per halvår, og prøvane telte like mykje på halvårskarakteren. Men no skal det i staden fungera slik at det er den siste karakteren som teller mest. Vil det då sei at elevane ikkje treng å prestera noko særleg på den første prøven, og at det held å gjere ein super innsats på den siste prøven, og at ein likevel endar opp med den karakteren ein ønskjar?

Burde ein i framtida fjerne karakterane, og i staden sjå etter andre mogelege vurderingsformar? Er det ikkje nok om læraren berre ser på kva eleven presterar gjennom året, og gir eleven respons på det. Kanskje kan elevane byrja med innleveringar kvar veke i faga? Eg kan ikkje hosta opp noko fasit svar på denne bloggen, men eg synes likevel det er interessant å tenke tanken: Kan me nokon gong få oss eit anna vurderingssystem for elevane i skulen? Eit system som ikkje legg vekt på at eleven skal pugge for å være best, men i staden legg vekt på si eiga læring og verdien i den.


Ein liten tilleggsinformasjon til innlegget: Ideen til bloggen fekk eg frå kapittel 6 i Elevens verden av Gunn Imsen

Undervisningsplanlegging

Det viktigste når man som lærer skal legge opp til undervisning er å ha den "Didaktisk Diamanten" i bakhodet. Faktorene: Mål, vurdering, innhold, arbeidsmåter, rammefaktorer, og elev- og lærerforutsetninger er alle like viktige, og spiller en like stor rolle for undervisningen. En lærer bør legge opp til hva han skal undervise i før han faktisk underviser. Ingenting er verre en en lærer som står framme ved tavla uengasjert, og forsøker å formidle noe han egentlig ikke har peiling på. Enda verre er det om du stiller læreren et spørsmål, men får til svar:" Du det vet jeg ikke,men det kan være leksen din å finne svaret til neste time". Da tenker man bare: "Glem at jeg spurte, skal aldri gjør det igjen". Elevene mister da interessen fordi læreren selv ikke har hatt interessen.

Som lærer ville jeg først satt opp mål for hva jeg ville oppnådd i emnet jeg underviste i, og deretter ville jeg fått ned på papir hva jeg ønsker at elevene skal sitte igjen med etter undervisningen. Siden er det viktig at jeg vurderer meg selv: Oppnådde jeg målene mine? Hva gjorde jeg bra? Hva kunne vært gjort bedre? etc.
Som elev har jeg selv erfart at det er viktig at en lærer veksler mellom ulike arbeidsmåter. Det kan fort bli nokså tørt om læreren bare bruker tavleundervisning eller bare prater. Selv om man gjerne ikke skulle trodd det har det utrolig mye å si for eleven dersom læreren hele tiden gjør noe nytt i undervisningen, for da blir ikke hver dag den samme. I stedet gleder man seg til å gå på skolen, og er spent på hva læreren kommer til å gjøre nå.
Rammefaktorer begrenser eller muliggjør undervisningen, og er sterkt avhengig av både læreren, skolen og økonomien. En lærer bør være kreativ og gjøre mest mulig ut av skolehverdagen, selv om tiden føles knapp gjelder det å utnytte den som best mulig. Elev- og lærerforutsetninger vil nok si at man skal ta hensyn til hver og en av elevene, tenk LK- 06: Tilpasset opplæring. Alle elever har ulike forutsetninger for å lære, og det samme har lærerne når det gjelder å lære fra seg.

Det er viktig at vi som lærerpratikanter bruker en slik "Diamant" som planlegger, for da stiller vi sterkere. Så uerfarne som vi er, har vi nå fått et litt bedre inntrykk av hvordan man skal legge opp til undervisning. I fremtiden når vi har fått mer erfaring vil vi nok sikkert bli så drillet i det å undervise, at planleggingen kommer til å gå helt automatisk. Men etter min mening er det viktig å hele tiden holde planlegginen av timer vedlike, for både lærer og elever vil ha mye større utbytte av en skikkelig planlagt skoletime.