En uforglemmelig lærer...

Da vi fikk i oppgave å skrive i bloggen om en lærer vi husker godt i forbindelse med skolegangen, tenkte jeg at dette kom til å bli vanskelig. Jeg vet veldig godt hvem min beste lærer har vært, og hvem min verste lærer har vært i barndommen. Men minnene fra barndommen var derimot få. Likvel satte jeg meg ned og begynte å tenke grundig på hva jeg kunne huske fra barndommen, og overraskende nok kunne jeg hoste opp flere minner enn jeg hadde trodd. Man kan si det slik at jeg har vært utsatt for både den beste læreren man kan få i skolevesenet, og dessverre også et barns verste mareritt av en lærer. I forbindelse med denne bloggen ønsker jeg å trekke frem de positive sidene jeg har opplevd fra det norske lærermiljøet, i stedet for å trekke frem de negative.

I første klasse da jeg begynte på Førre Barneskole, fikk jeg den beste klassestyreren en elev noensinne kan få. Dette kan jeg si uten tvil om at jeg har rett. Han var en fantastisk lærer fra A-Å. Han hadde alle de riktige egenskapene en lærer bør ha når man underviser:

• han var flink til å se alle elevene i klasserommet
• han var rettferdig
• han fortalte morsomme og spennende historier som barn elsker å høre
• han var flink til å lære fra seg
• han gjorde undervisningen interessant for elevene, og varierte undervisningen
• han var utrolig snill
• han hadde null toleranse for mobbing
  

Alt dette og mye mer gjorde han til en fantastisk lærer. Jeg husker godt hvordan jeg gledet meg til å gå på skolen de årene jeg hadde han. Ja, jeg gledet meg til og med til å få utdelt lekser. Han viet alle elevene like mye oppmerksomhet, og av den grunn følte vi oss likeverdige. Vi stilte alle likt selv om vi kanskje ikke leste i samme tempo eller var like god i matte, i hans øyne var vi alle flinke. Vi fikk både ris og ros som elev og som klasse, men alt var rettferdig.
Jeg vil våge å påstå at klassen vår ikke visste hva mobbing var de årene vi hadde han som lærer. Han hadde helt klart en null toleranse for mobbing, for ingen av elevene i klassen vår mobbet hverandre. Vi ble ikke en gang introdusert for ordet mobbing før den dagen vi begynte i sjette klasse.

Jeg spurte min mor om hva hun kunne huske fra den tiden jeg hadde ham som lærer, og hun kunne fortelle meg mye. Derimot valgte jeg å trekke frem en ting som jeg synes gir ham den æren han fortjener. På barneskolen hadde vi ofte morgensamling hver torsdags morgen. Da møtte alle elevene opp i gymsalen, for å se en annen klasse/trinn på skolen ha en forestilling. Alle klassene som skulle ha forestilling pleide alltid å komme inn på scenen hoppende og sprettende, ivrige etter å få oppmerksomhet fra publikum. Derimot da vi entret scenen en morgen gjorde vi det med stil: Vi kom marsjerende inn på en lang flott rekke, og både lærere og stolte foreldre blandt publikum stod målløse og kikket på scenen. Læreren vår viste hele skolen den dagen hvilken god innflytelse han hadde på klassen, og all ære gikk til ham. De kommende morgensamlingene begynte de andre klassene og ta etter oss, og til slutt entret alle elevene på hele skolen scenen med stil. Takket være læreren vår ble vi et forbilde for de andre. Han lærte oss å være dannet allerede i en alder av åtte år.

Av en eller annen grunn husker jeg godt at han hadde bart og en rutete skjorte han gikk mye i. Han slet med ryggproblemer, tross sin unge alder på knappe 30 år. Men jeg husker godt at vi syntes det var spennende da han fortalte oss om ryggen sin, og hvor han hadde vondt etc. Den dagen han fikk seg en spesial stol for ryggen sin var det ekstra stas ved kateteret, for da ville alle elevene i klassen frem og prøve stolen hans. Fortsatt i dag kan jeg se for meg den rare formen på stolen, og husker den mørke lilla fargen som var på den.
To ting var mannen glad i, og det var kaffi og twist. Det gikk ikke en dag uten at han enten spiste twist eller drakk kaffi. Kanskje en rar ting å huske om læreren sin? Men akkurat det kunne jeg bare ikke glemme.
Da vi gikk i femte klasse fikk foreldrene våre en sjokk nyhet da læreren sa at han ikke skulle være klasseforstanderen vår de siste to årene vi hadde igjen på barneskolen. Han hadde fått seg jobb på en skole i byen, og vi var alle litt skuffet for at han ikke kunne ha oss de to siste årene. Vi hadde skoleavslutningen det året på Vikinggården på Karmøy, og både elever og foresatte takket for å ha hatt en så fantastisk lærer. I "takk-for-at-du-har-vært-en-fantastisk-lærer" gave fikk han en haug med twist, og han var evig takknemlig for den flotte gaven.

Da vi mistet ham som lærer i sjette klasse, syntes jeg det var veldig trist. Men jeg er sikker på at han har gjort en fantastisk jobb på Håvåsen skole i Haugesund, og at mange nye elever har blitt inspirert av å ha hatt ham som lærer. Etter hva ryktene sier er han i dag rektor på en barneskole, og en ting kan jeg bare si: "En bedre lærer eller rektor en ham kan man neppe få".
Jeg håper i fremtiden at jeg kan inspirere elevene mine på samme måte som han inspirerte meg, og at jeg også kan bli en uforglemmelig lærer i elevenes barndomsminner.