For noen få måneder siden hadde jeg aldri hørt ordet: Metakognisjon. I dag derimot, har jeg en god forståelse av ordet, og jeg vet hvor stor betydning det har i skolen at elever lærer seg gode læringsmetoder når de skal tilegne seg nye kunnskaper. Metakognisjon er nemlig bevissthet om egen læring. Som elev selv i skolesystemet kan jeg bare innrømme med en gang at jeg aldri har vært opptatt av metakognisjon. Mitt viktigste mål gjennom hele min skolegang har alltid vært å få gode tilbakemeldinger og gode karakterer. Alt annet har virket ubetydelig, uten en god karakter var jeg ingen suksess i skolen. Det høres gjerne rart ut at man kan bli så opphengt i å få skryt, enn at man faktisk lærer seg noe. Likevel tror jeg at det er ganske mange elever som går i den samme fellen som jeg har gjort.
Min vanesak i forbindelse med å tilegne meg nye kunnskaper er derfor pugging, noe de fleste elever gjør i løpet av sin skolegang, men som er uforenelig med nyere aktivitetspedagogiske prinsipper. I løpet av de pedagogikktimene vi har hatt har vi vært utprøvd for ulike læringsstrategier. Vel verdt å nevne er læringsmetoden vi brukte for å lære oss de femten største landene i verden. I begynnelsen hørtes det ganske utrolig, og ikke minst umulig ut. Men etter hvert som vi satte i gang viste det seg at det var flere som klarte å huske det, i tillegg til at det var mange som husket det uken etter også. Jeg selv klarte ikke å bruke denne metoden, fordi min skepsis til hele opplegget førte til at jeg gav opp. Men jeg er likevel svært imponert over de som tok oppgaven, og som fikk det til.
Det er utrolig mange læringsstrategier man kan bruke, bare fantasien setter grenser der. Blant annet kan man: skumlese for så å lese grundig, bruke VØL skjema, tankekart, huskeregler, samtale om det man har lest, skrive sammendrag, bruke markørpenn osv. Som kommende lærer kommer jeg til å introdusere ulike læringsstrategier for mine elever, og gjerne få dem til å bruke dem bevisst. Etter hvert som barna blir større kan det også være nyttig å forklare dem hvorfor det er så viktig å bruke slike strategier når man tilegner seg nye kunnskaper, slik at de forstår nytten av det. Viktigst av alt er gjerne å bevisst gi dem et negativt inntrykk av ordet pugging, slik at jeg oppfordrer dem til å ikke bruke den metoden. Selv er jeg jo et eksempel på det, som tidligere nevnt. Jeg har lært om de ulike verdenskrigene utallige ganger, allikevel glemmer jeg, og jeg blander på kunnskapene mine om emnet fordi jeg den gangen bare pugget det til prøver. Men pugging skal ikke slaktes helt heller, for jeg husker jo mye også, og det er veldig enkelt å bare fornye kunnskapene om emnet, så husker jeg det kjapt igjen.
Jeg konkluderer dermed med at man som lærer bør gi elevene sine informasjon om læringsstrategier og nytten av det, så får det heller være opp til læreren selv hvor mye han vil utdype det. Metakognisjon er i alle fall viktig i dagens skole, og bør vektlegges til en viss grad.
søndag 30. november 2008
søndag 23. november 2008
Forskjell mellom gutter og jenter i skolen
I Norge har det lenge vært kjempet en kamp om likestilling mellom kjønnene i samfunnet. I dag tror jeg de færreste har noe særlig å klage på når det gjelder likestilling, for i forhold til gamle dager har vi det utrolig bra i dag, både menn og kvinner. I følge Line Wittek i ”Læring i og mellom mennesker (en innføring i sosiokulturelle perspektiver)” er det forskjell mellom gutter og jenter i det norske skolesystemet. En del studier som har vært utført viser at det er guttene som deltar mest i klasserommet, og at lærerne har mer dialog med gutter enn jenter i klasserommet. Studiene viser også at lærerne selv ikke er klar over at de forskjellsbehandler dem. Det er også interessant å se at denne forskjellen er minst når barna er små, og blir større med alderen. Men hvorfor er det slik?
Mye av denne såkalte forskjellsbehandlingen kommer av at det rett og slett er guttene som er mest aktive i timene. Jeg merket også selv i praksis at de fleste guttene kunne kommentere hva du sa, uten at det engang hadde relevans til spørsmålet. Jentene derimot var litt mer vriene. Når vi skulle få en jente til å svare på en dialog, måtte du først direkte spørre henne, for så å dra spørsmålet ut av henne. For det første svaret hun ville komme med var: ”Jeg vet ikke”. Generelt sett er det altså guttene som deltar mest i timene, mens jentene er litt mer diskret. Men det viser seg også at det ofte er avhengig av lærerens kjønn: er det en kvinnelig lærer vil denne forskjellen være mindre. Jentene og guttene i klasserommet vil være mer likestilt i dialogen dersom det er med en kvinnelig lærer. Det er derimot også viktig at man som lærer stiller såkalte autentiske spørsmål (dvs. åpne spørsmål). For da kan eleven selv gjøre opp sin egen mening til et svar, og elevene blir ofte nysgjerrige. En annen viktig del er at læreren ikke bør vurdere svaret de får som rett eller galt. Læreren bør heller bygge videre på hva elevene sier, og styre samtalen i den retning han selv vil, uavhengig om svaret er rett eller galt. Samtidig mener jeg personlig at læreren bør rose eleven dersom han/hun velger å være med i en diskusjon, for det kan oppmuntre andre elever til å ha et ønske om å være med.
Men om jentene gjerne sliter med å få sagt hva de mener i timen av uvisse grunner, innførte en god del skoler med L-97: loggbok. En loggbok fungerer som en tenkebok. Læreren stiller elevene et spørsmål, for eksempel: Fortell hva dere har lært i dag. Da får hver elev skrive personlig hva de har lært og hva de mener. Elevene kunne også fritt velge dersom det var noe de ville skrive, eller noe de ville ta opp. En gang i blant kunne læreren samle inn disse loggbøkene, og så kunne han lese hva eleven tenkte. Når loggbok ble brukt viste det seg at det var jentene som var de mest effektive brukerne av boka. Ved hjelp av loggboka fikk altså de jentene som ikke ville si noe i klasserommet også en stemme.
Denne loggboken har jeg faktisk selv vært bruker av. Da jeg gikk i syvende klasse på barneskolen fikk vi hver vår loggbok, og jeg vil påstå at den fungerte etter hensikten sin. Som jente i klassen stemmer det faktisk at jeg ofte ikke ville si hva jeg tenkte høyt i klasserommet, men jeg hadde likevel en mening om det. Når jeg fikk bruke loggboken fikk jeg derimot uttrykt hva jeg mente. Samtidig tror jeg læreren brukte disse loggbøkene til å gjøre elevene mer aktive i timene. Dersom han leste i loggboken at eleven hadde mange meninger, var det jo bare en ting som manglet: Få han/hun til å si det høyt i klasserommet. Jeg er en sta jente med mange meninger om de fleste emner, og i løpet av det skoleåret gikk jeg fra å være en lite aktiv elev i klasserommet, til å bli en svært aktiv og pratsom elev. Dette tror jeg er mye takket være læreren jeg hadde, som fikk meg til å stole mer på meg selv i klasserommet.
I klasserommet vil jeg derfor påstå at det ikke er læreren som bevisst utfører en forskjellsbehandling mellom kjønnene, men at han ubevisst velger å ta de elevene som ønsker å svare i timene, og de er som regel gutter. Men læreren bør ikke av den grunn utelukke at jentene som ikke ønsker å være i diskusjon, og at de ikke har meninger. Tvert imot kan hun ha ganske mye å si om saken. Tilrettelegging ved bruk av loggbøker kan derfor være smart i skolen etter min mening.
Mye av denne såkalte forskjellsbehandlingen kommer av at det rett og slett er guttene som er mest aktive i timene. Jeg merket også selv i praksis at de fleste guttene kunne kommentere hva du sa, uten at det engang hadde relevans til spørsmålet. Jentene derimot var litt mer vriene. Når vi skulle få en jente til å svare på en dialog, måtte du først direkte spørre henne, for så å dra spørsmålet ut av henne. For det første svaret hun ville komme med var: ”Jeg vet ikke”. Generelt sett er det altså guttene som deltar mest i timene, mens jentene er litt mer diskret. Men det viser seg også at det ofte er avhengig av lærerens kjønn: er det en kvinnelig lærer vil denne forskjellen være mindre. Jentene og guttene i klasserommet vil være mer likestilt i dialogen dersom det er med en kvinnelig lærer. Det er derimot også viktig at man som lærer stiller såkalte autentiske spørsmål (dvs. åpne spørsmål). For da kan eleven selv gjøre opp sin egen mening til et svar, og elevene blir ofte nysgjerrige. En annen viktig del er at læreren ikke bør vurdere svaret de får som rett eller galt. Læreren bør heller bygge videre på hva elevene sier, og styre samtalen i den retning han selv vil, uavhengig om svaret er rett eller galt. Samtidig mener jeg personlig at læreren bør rose eleven dersom han/hun velger å være med i en diskusjon, for det kan oppmuntre andre elever til å ha et ønske om å være med.
Men om jentene gjerne sliter med å få sagt hva de mener i timen av uvisse grunner, innførte en god del skoler med L-97: loggbok. En loggbok fungerer som en tenkebok. Læreren stiller elevene et spørsmål, for eksempel: Fortell hva dere har lært i dag. Da får hver elev skrive personlig hva de har lært og hva de mener. Elevene kunne også fritt velge dersom det var noe de ville skrive, eller noe de ville ta opp. En gang i blant kunne læreren samle inn disse loggbøkene, og så kunne han lese hva eleven tenkte. Når loggbok ble brukt viste det seg at det var jentene som var de mest effektive brukerne av boka. Ved hjelp av loggboka fikk altså de jentene som ikke ville si noe i klasserommet også en stemme.
Denne loggboken har jeg faktisk selv vært bruker av. Da jeg gikk i syvende klasse på barneskolen fikk vi hver vår loggbok, og jeg vil påstå at den fungerte etter hensikten sin. Som jente i klassen stemmer det faktisk at jeg ofte ikke ville si hva jeg tenkte høyt i klasserommet, men jeg hadde likevel en mening om det. Når jeg fikk bruke loggboken fikk jeg derimot uttrykt hva jeg mente. Samtidig tror jeg læreren brukte disse loggbøkene til å gjøre elevene mer aktive i timene. Dersom han leste i loggboken at eleven hadde mange meninger, var det jo bare en ting som manglet: Få han/hun til å si det høyt i klasserommet. Jeg er en sta jente med mange meninger om de fleste emner, og i løpet av det skoleåret gikk jeg fra å være en lite aktiv elev i klasserommet, til å bli en svært aktiv og pratsom elev. Dette tror jeg er mye takket være læreren jeg hadde, som fikk meg til å stole mer på meg selv i klasserommet.
I klasserommet vil jeg derfor påstå at det ikke er læreren som bevisst utfører en forskjellsbehandling mellom kjønnene, men at han ubevisst velger å ta de elevene som ønsker å svare i timene, og de er som regel gutter. Men læreren bør ikke av den grunn utelukke at jentene som ikke ønsker å være i diskusjon, og at de ikke har meninger. Tvert imot kan hun ha ganske mye å si om saken. Tilrettelegging ved bruk av loggbøker kan derfor være smart i skolen etter min mening.
fredag 14. november 2008
Kompetanseorientering eller kommunikasjonsorientering?
Konstruktivismen er sterkt prega av pedagogen Jean Piaget (1896-1980) frå Sveits. Han var inspirert av fleire ulike fagområde, men det er biologien som likevel pregar hans syn på læring mest. Blant anna har han ideen om at barn tolkar alle ytre hendinga dei registrerer, og samanliknar dei med gamle oppfatningar, for så å tillegne seg dei nye kunnskapane. Sterkast i teorien til Piaget står synet om at all kunnskap ikkje kan formidlas direkte frå voksen til barn. Kvert barn må sjølv oppfatta situasjonen, og konstruere sin eigen versjon av hendinga.
Når konstruktivistane studerer barnets intellektuelle verksemd, skilder dei mellom to forskjellige tilnærmingsmåtar:
• Kompetanseorientering
• Kommunikasjonsorientering
Kompetanseorientering legg vekt på at barnet sin kunnskap fungerer i alle situasjonar, om det er heime, på skulen eller blant venner. Når barnet blir testa vil svaret barnet gir være eit resultat av kunnskap, innsikt og forståing (til ein viss grad). Problemet med denne teorien i følgje min meining er at den ikkje tar omsyn til at barnet kanskje ikkje har forstått spørsmålet. Då eg gjekk på ungdomsskulen var det mange gonger at eg sat med ein matematikk prøve, og ikkje hadde ork til å byrja på ei oppgåve fordi eg ikkje forstod kva oppgåva spurde etter. Hadde eg blitt forklart oppgåva på ei anna måte hadde eg kanskje forstått ho, og prøvd å løyse ho, i staden for å berre droppe ho. Derfor blir det i følgje min meining galt at teorien ikkje tar sikte på misforståingar i kommunikasjonen mellom barn og vaksen. Det er jo ikkje alltid like lett for eit barn å forstå kva ein voksen snakkar om, særleg viss den vaksne ikkje snakkar med eit språk barnet kan forstå. Den nye læreplanen LK – 06 for grunnopplæringa er prega av konstruktivistanes syn på læring. Ein av dei store endringane frå L-97 til LK- 06 var at omgrepet kunnskap blei erstatta av kompetanse. Kompetanseorientering ligger også til grunne for testar som barn og unge må ha på skulen. Særleg er dei nasjonale prøvane eit resultat av dette, men som eg har gitt uttrykk for tidlegare har eg ikkje noko tru på dei nasjonale prøvane. Då eg gjekk i fyrste klasse på vidaregåande var eg ein av dei elevane som valde å boikotta dei nasjonale prøvane, og akkurat det er eg nøgd med fortsett den dag i dag. Men som lærar i framtida må eg nok bare innsjå at dei nasjonale prøvane er noko me berre må ha for å teste elevane, og at eg må finne meg i at det er ein fornuftig test å ta.
Den andre tilnærmingsmetoden er kommunikasjonsorientering. Her legg teorien vekt på at det ikkje nødvendigvis er barnet som svarer galt i ein test pga. manglande kunnskapar, men at barnet kan ha misforstått spørsmålet. I denne tilnærminga legger teoretikarane også meir vekt på at evalueringsformene skal legge vekt på fleire oppgåvetypar, og anna som er relevant i vurderinga. På denne måten får elevane vist meir av kunnskapen deira i fleire situasjonar, og ein kan også sjå på elevanes utvikling over tid. Dette blir også kalla for portefoliometoden. I følgje min forståing av konstruktivistanes syn på læring føler eg at skulen legger mye vekt på dette synet i korleis dei testar elevane sine. Elevane på skulen i Noreg må jo heile tida ha jamne testar, og på ungdomsskulen og vidaregåande skule har dei også ein avsluttande tentamen eller eksamen i slutten av semesteret.
Når konstruktivistane studerer barnets intellektuelle verksemd, skilder dei mellom to forskjellige tilnærmingsmåtar:
• Kompetanseorientering
• Kommunikasjonsorientering
Kompetanseorientering legg vekt på at barnet sin kunnskap fungerer i alle situasjonar, om det er heime, på skulen eller blant venner. Når barnet blir testa vil svaret barnet gir være eit resultat av kunnskap, innsikt og forståing (til ein viss grad). Problemet med denne teorien i følgje min meining er at den ikkje tar omsyn til at barnet kanskje ikkje har forstått spørsmålet. Då eg gjekk på ungdomsskulen var det mange gonger at eg sat med ein matematikk prøve, og ikkje hadde ork til å byrja på ei oppgåve fordi eg ikkje forstod kva oppgåva spurde etter. Hadde eg blitt forklart oppgåva på ei anna måte hadde eg kanskje forstått ho, og prøvd å løyse ho, i staden for å berre droppe ho. Derfor blir det i følgje min meining galt at teorien ikkje tar sikte på misforståingar i kommunikasjonen mellom barn og vaksen. Det er jo ikkje alltid like lett for eit barn å forstå kva ein voksen snakkar om, særleg viss den vaksne ikkje snakkar med eit språk barnet kan forstå. Den nye læreplanen LK – 06 for grunnopplæringa er prega av konstruktivistanes syn på læring. Ein av dei store endringane frå L-97 til LK- 06 var at omgrepet kunnskap blei erstatta av kompetanse. Kompetanseorientering ligger også til grunne for testar som barn og unge må ha på skulen. Særleg er dei nasjonale prøvane eit resultat av dette, men som eg har gitt uttrykk for tidlegare har eg ikkje noko tru på dei nasjonale prøvane. Då eg gjekk i fyrste klasse på vidaregåande var eg ein av dei elevane som valde å boikotta dei nasjonale prøvane, og akkurat det er eg nøgd med fortsett den dag i dag. Men som lærar i framtida må eg nok bare innsjå at dei nasjonale prøvane er noko me berre må ha for å teste elevane, og at eg må finne meg i at det er ein fornuftig test å ta.
Den andre tilnærmingsmetoden er kommunikasjonsorientering. Her legg teorien vekt på at det ikkje nødvendigvis er barnet som svarer galt i ein test pga. manglande kunnskapar, men at barnet kan ha misforstått spørsmålet. I denne tilnærminga legger teoretikarane også meir vekt på at evalueringsformene skal legge vekt på fleire oppgåvetypar, og anna som er relevant i vurderinga. På denne måten får elevane vist meir av kunnskapen deira i fleire situasjonar, og ein kan også sjå på elevanes utvikling over tid. Dette blir også kalla for portefoliometoden. I følgje min forståing av konstruktivistanes syn på læring føler eg at skulen legger mye vekt på dette synet i korleis dei testar elevane sine. Elevane på skulen i Noreg må jo heile tida ha jamne testar, og på ungdomsskulen og vidaregåande skule har dei også ein avsluttande tentamen eller eksamen i slutten av semesteret.
onsdag 5. november 2008
Hvordan lærer man best?
Slik forklarer www.wikipedia.org betydningen av ordet læring: "Læring er endring i atferd, eller prosessen hvor levende organismer skaffer seg kunnskap om verden".
Ja, når man lærer tilegner man seg nye kunnskaper, men hvordan man gjør det er opptil hvert enkelt menneske. Vi lærer alle ulikt, og mange av oss er bevisste på hvordan vi lærer best mulig. Men hvor lett er det for et barn å vite hvordan det lærer best mulig? Som regel er dette noe vi lærerne må lære elevene. Vi må lære elevene ulike læringsteknikker, og etter hvert å la dem finne sin ”egen stil” innenfor læring. For eksempel i matematikken kan små barn finne på all slags ulike måter å regne ut et gangestykke på som gjør det enkelt for dem selv, men for oss kan det virke helt ulogisk. Det er viktig at vi da ikke med en gang sier: ”Nei, det er feil. Det er ikke slik vi regner det”. Det beste er å prøve å sette seg inn i barnets tankeprosess, og forsøke å forstå hva barnet gjør. Så lenge svaret er riktig, kan man jo ikke si at det er feil bare pga. en annen utregning enn vår egen tradisjonelle?
Som sagt tilegner de fleste mennesker seg ulike læreteknikker og er bevisste på dem i dagliglivet. Jeg vet i alle fall selv at jeg lærer best dersom jeg lytter, og samtidig noterer på skolen. Alene fungerer det best å lese stoffet, for så å skrive. Jeg bruker da to av mine sanser: syn og hørsel. Hos de fleste mennesker er det slikt at dess flere sanser man bruker, dess mer lærer man. Det kommer igjen av at man husker ting bedre dersom man har noe å knytte det til. For eksempel brukte Steinar ukas time på å tilby oss frukt, nettopp for å vise den kognitivistiske teorien. Hva vi alle husket fra timen var jo nettopp det at vi hadde fått frukt. Mange reagerte gjerne også med litt skuffelse, fordi vi hadde regnet med en forelesning fullspekket av informasjon og læring, og i stedet fikk vi frukt? Det har sammenheng med at læreren ikke levde opp til elevenes forventninger til dagen.
Kognitivisme går mye ut på at man må ha orden, med andre ord at vi strukturere. Dersom man får mange nye inntrykk er det viktig å samle dem, og skille ut hva som er viktig og mindre viktig, for så å lagre det i langtidsminnet vårt. Mange har sikkert opplevd at de har måttet ”pugge” til en prøve, og hvorvidt det er bra eller dårlig kan jo diskuteres. Men selv opplever jeg at pugging bare legger seg i kortidshukommelsen, og to uker etterpå er det hele glemt. Men lærer ikke noe av å pugge, i alle fall ikke dersom man ikke forstår det man leser. Selv mener jeg at det er viktig at man har forståelse av hva man lærer for at man faktisk skal ha lært noe. Men allikevel har pugging mye å si for hukommelsen, for man blir skjerpet akkurat der og da.
Hvor kjapt man lærer kommer an på personen. Dersom man liker matematikk utrolig godt vil det jo være som en lek å få en ny utfordring i timen, mens for uinteresserte elever oppleves det som et ork. Oppmerksomheten vår kan også styres, for vi bestemmer i stor grad selv hvor vi retter oppmerksomhet. For eksempel om man sitter i timen på skolen velger man jo selv om man skal rette oppmerksomheten til læreren, sidemannen, datamaskinen eller omgivelsene. Det er vårt valg, og det er vi selv som tar det valget om å heller være uoppmerksom å sitte på dataen. Jeg forstår veldig godt at det er mange meninger rundt det temaet. Etter å ha vært ute i praksis har jeg erfart hvordan det er å stå foran en klasse som ikke viser noen som helst interesse for hva du sier, og det er ikke morsomt. Men samtidig skjønner jeg dem. For noen ganger er det bare slikt at man trenger å koble ut hjernen litt, og gjøre andre ting. Det er ikke alltid like enkelt å være en lærer, men samtidig er det ikke alltid like enkelt å være en elev heller.
Det er mange faktorer som spiller inn når man lærer: man trenger riktig mat, nok søvn, frisk luft, god og riktig oppmerksomhet osv. Noen liker å høre på musikk og ha lyd rundt seg når de arbeider med lekser, andre liker å ha det rolig. Noen skaffer seg energi fra søvnen, andre fra haugevis av kaffekopper. Vi er alle forskjellige på så mange måter, og hvordan man lærer er bare et av de mange særpregene et menneske har. Jeg synes at alle lærere skal oppfordre til at elevene selv finner seg en læringsstil, og at de forsøker å hjelpe dem på veien selv om de ikke forstår hvordan eleven tenker.
Ja, når man lærer tilegner man seg nye kunnskaper, men hvordan man gjør det er opptil hvert enkelt menneske. Vi lærer alle ulikt, og mange av oss er bevisste på hvordan vi lærer best mulig. Men hvor lett er det for et barn å vite hvordan det lærer best mulig? Som regel er dette noe vi lærerne må lære elevene. Vi må lære elevene ulike læringsteknikker, og etter hvert å la dem finne sin ”egen stil” innenfor læring. For eksempel i matematikken kan små barn finne på all slags ulike måter å regne ut et gangestykke på som gjør det enkelt for dem selv, men for oss kan det virke helt ulogisk. Det er viktig at vi da ikke med en gang sier: ”Nei, det er feil. Det er ikke slik vi regner det”. Det beste er å prøve å sette seg inn i barnets tankeprosess, og forsøke å forstå hva barnet gjør. Så lenge svaret er riktig, kan man jo ikke si at det er feil bare pga. en annen utregning enn vår egen tradisjonelle?
Som sagt tilegner de fleste mennesker seg ulike læreteknikker og er bevisste på dem i dagliglivet. Jeg vet i alle fall selv at jeg lærer best dersom jeg lytter, og samtidig noterer på skolen. Alene fungerer det best å lese stoffet, for så å skrive. Jeg bruker da to av mine sanser: syn og hørsel. Hos de fleste mennesker er det slikt at dess flere sanser man bruker, dess mer lærer man. Det kommer igjen av at man husker ting bedre dersom man har noe å knytte det til. For eksempel brukte Steinar ukas time på å tilby oss frukt, nettopp for å vise den kognitivistiske teorien. Hva vi alle husket fra timen var jo nettopp det at vi hadde fått frukt. Mange reagerte gjerne også med litt skuffelse, fordi vi hadde regnet med en forelesning fullspekket av informasjon og læring, og i stedet fikk vi frukt? Det har sammenheng med at læreren ikke levde opp til elevenes forventninger til dagen.
Kognitivisme går mye ut på at man må ha orden, med andre ord at vi strukturere. Dersom man får mange nye inntrykk er det viktig å samle dem, og skille ut hva som er viktig og mindre viktig, for så å lagre det i langtidsminnet vårt. Mange har sikkert opplevd at de har måttet ”pugge” til en prøve, og hvorvidt det er bra eller dårlig kan jo diskuteres. Men selv opplever jeg at pugging bare legger seg i kortidshukommelsen, og to uker etterpå er det hele glemt. Men lærer ikke noe av å pugge, i alle fall ikke dersom man ikke forstår det man leser. Selv mener jeg at det er viktig at man har forståelse av hva man lærer for at man faktisk skal ha lært noe. Men allikevel har pugging mye å si for hukommelsen, for man blir skjerpet akkurat der og da.
Hvor kjapt man lærer kommer an på personen. Dersom man liker matematikk utrolig godt vil det jo være som en lek å få en ny utfordring i timen, mens for uinteresserte elever oppleves det som et ork. Oppmerksomheten vår kan også styres, for vi bestemmer i stor grad selv hvor vi retter oppmerksomhet. For eksempel om man sitter i timen på skolen velger man jo selv om man skal rette oppmerksomheten til læreren, sidemannen, datamaskinen eller omgivelsene. Det er vårt valg, og det er vi selv som tar det valget om å heller være uoppmerksom å sitte på dataen. Jeg forstår veldig godt at det er mange meninger rundt det temaet. Etter å ha vært ute i praksis har jeg erfart hvordan det er å stå foran en klasse som ikke viser noen som helst interesse for hva du sier, og det er ikke morsomt. Men samtidig skjønner jeg dem. For noen ganger er det bare slikt at man trenger å koble ut hjernen litt, og gjøre andre ting. Det er ikke alltid like enkelt å være en lærer, men samtidig er det ikke alltid like enkelt å være en elev heller.
Det er mange faktorer som spiller inn når man lærer: man trenger riktig mat, nok søvn, frisk luft, god og riktig oppmerksomhet osv. Noen liker å høre på musikk og ha lyd rundt seg når de arbeider med lekser, andre liker å ha det rolig. Noen skaffer seg energi fra søvnen, andre fra haugevis av kaffekopper. Vi er alle forskjellige på så mange måter, og hvordan man lærer er bare et av de mange særpregene et menneske har. Jeg synes at alle lærere skal oppfordre til at elevene selv finner seg en læringsstil, og at de forsøker å hjelpe dem på veien selv om de ikke forstår hvordan eleven tenker.
Abonner på:
Innlegg (Atom)