En uforglemmelig lærer...

Da vi fikk i oppgave å skrive i bloggen om en lærer vi husker godt i forbindelse med skolegangen, tenkte jeg at dette kom til å bli vanskelig. Jeg vet veldig godt hvem min beste lærer har vært, og hvem min verste lærer har vært i barndommen. Men minnene fra barndommen var derimot få. Likvel satte jeg meg ned og begynte å tenke grundig på hva jeg kunne huske fra barndommen, og overraskende nok kunne jeg hoste opp flere minner enn jeg hadde trodd. Man kan si det slik at jeg har vært utsatt for både den beste læreren man kan få i skolevesenet, og dessverre også et barns verste mareritt av en lærer. I forbindelse med denne bloggen ønsker jeg å trekke frem de positive sidene jeg har opplevd fra det norske lærermiljøet, i stedet for å trekke frem de negative.

I første klasse da jeg begynte på Førre Barneskole, fikk jeg den beste klassestyreren en elev noensinne kan få. Dette kan jeg si uten tvil om at jeg har rett. Han var en fantastisk lærer fra A-Å. Han hadde alle de riktige egenskapene en lærer bør ha når man underviser:

• han var flink til å se alle elevene i klasserommet
• han var rettferdig
• han fortalte morsomme og spennende historier som barn elsker å høre
• han var flink til å lære fra seg
• han gjorde undervisningen interessant for elevene, og varierte undervisningen
• han var utrolig snill
• han hadde null toleranse for mobbing
  

Alt dette og mye mer gjorde han til en fantastisk lærer. Jeg husker godt hvordan jeg gledet meg til å gå på skolen de årene jeg hadde han. Ja, jeg gledet meg til og med til å få utdelt lekser. Han viet alle elevene like mye oppmerksomhet, og av den grunn følte vi oss likeverdige. Vi stilte alle likt selv om vi kanskje ikke leste i samme tempo eller var like god i matte, i hans øyne var vi alle flinke. Vi fikk både ris og ros som elev og som klasse, men alt var rettferdig.
Jeg vil våge å påstå at klassen vår ikke visste hva mobbing var de årene vi hadde han som lærer. Han hadde helt klart en null toleranse for mobbing, for ingen av elevene i klassen vår mobbet hverandre. Vi ble ikke en gang introdusert for ordet mobbing før den dagen vi begynte i sjette klasse.

Jeg spurte min mor om hva hun kunne huske fra den tiden jeg hadde ham som lærer, og hun kunne fortelle meg mye. Derimot valgte jeg å trekke frem en ting som jeg synes gir ham den æren han fortjener. På barneskolen hadde vi ofte morgensamling hver torsdags morgen. Da møtte alle elevene opp i gymsalen, for å se en annen klasse/trinn på skolen ha en forestilling. Alle klassene som skulle ha forestilling pleide alltid å komme inn på scenen hoppende og sprettende, ivrige etter å få oppmerksomhet fra publikum. Derimot da vi entret scenen en morgen gjorde vi det med stil: Vi kom marsjerende inn på en lang flott rekke, og både lærere og stolte foreldre blandt publikum stod målløse og kikket på scenen. Læreren vår viste hele skolen den dagen hvilken god innflytelse han hadde på klassen, og all ære gikk til ham. De kommende morgensamlingene begynte de andre klassene og ta etter oss, og til slutt entret alle elevene på hele skolen scenen med stil. Takket være læreren vår ble vi et forbilde for de andre. Han lærte oss å være dannet allerede i en alder av åtte år.

Av en eller annen grunn husker jeg godt at han hadde bart og en rutete skjorte han gikk mye i. Han slet med ryggproblemer, tross sin unge alder på knappe 30 år. Men jeg husker godt at vi syntes det var spennende da han fortalte oss om ryggen sin, og hvor han hadde vondt etc. Den dagen han fikk seg en spesial stol for ryggen sin var det ekstra stas ved kateteret, for da ville alle elevene i klassen frem og prøve stolen hans. Fortsatt i dag kan jeg se for meg den rare formen på stolen, og husker den mørke lilla fargen som var på den.
To ting var mannen glad i, og det var kaffi og twist. Det gikk ikke en dag uten at han enten spiste twist eller drakk kaffi. Kanskje en rar ting å huske om læreren sin? Men akkurat det kunne jeg bare ikke glemme.
Da vi gikk i femte klasse fikk foreldrene våre en sjokk nyhet da læreren sa at han ikke skulle være klasseforstanderen vår de siste to årene vi hadde igjen på barneskolen. Han hadde fått seg jobb på en skole i byen, og vi var alle litt skuffet for at han ikke kunne ha oss de to siste årene. Vi hadde skoleavslutningen det året på Vikinggården på Karmøy, og både elever og foresatte takket for å ha hatt en så fantastisk lærer. I "takk-for-at-du-har-vært-en-fantastisk-lærer" gave fikk han en haug med twist, og han var evig takknemlig for den flotte gaven.

Da vi mistet ham som lærer i sjette klasse, syntes jeg det var veldig trist. Men jeg er sikker på at han har gjort en fantastisk jobb på Håvåsen skole i Haugesund, og at mange nye elever har blitt inspirert av å ha hatt ham som lærer. Etter hva ryktene sier er han i dag rektor på en barneskole, og en ting kan jeg bare si: "En bedre lærer eller rektor en ham kan man neppe få".
Jeg håper i fremtiden at jeg kan inspirere elevene mine på samme måte som han inspirerte meg, og at jeg også kan bli en uforglemmelig lærer i elevenes barndomsminner.

Hvorfor lærer og hvorfor HSH?

Vil bare begynne med å si at dette med blogg er helt nytt for meg, så jeg skal prøve så godt jeg kan. Jeg har i alle fall god erfaring med dagbok skriving fra barndommen, så jeg tror ikke det skal bli et problem.
Første oppgave er å skrive om hvorfor jeg ønsker å bli lærer, og ikke minst hvorfor jeg valgte HSH?

Ønsket om å bli lærer fikk jeg da jeg gikk på barneskolen, allerede i sjette klasse da vi fikk spørsmål om hva vi ville bli når vi ble stor sa jeg lærer. Men i løpet av ungdomsskolen fikk jeg store planer som alle unge mennesker, ønske om å bli noe stort var sterkt. Jeg føler jeg har vært innom de fleste yrker opp i gjennom årene, alt fra massør til advokat. Naturligvis er det ikke alt man kan bli, selv om man gjerne vil. Eller selvfølgelig om man sliter seg halt i hjel på skolen og får et sky høyt snitt, og bruker halve livet på å stirre i fagbøker. Ja, da kunne jeg selvfølgelig blitt det meste. Men jeg tenker som så at jeg lever bare livet en gang, og hva er vitsen med å slite seg i hjel med noe mot din egen vilje bare for å oppnå noe stort?

Da jeg nærmet meg slutten av ungdomsskolen stod valget av videregående skole mellom mange ulike typer, men jeg endte opp med å gå på Skeisvang vgs. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg begynte på nettopp denne skolen, jeg hadde tre fantastiske år på allmenne og fikk mange gode venner. Hvorfor jeg valgte allmenne? Det var rett og slett fordi at jeg ved å studere allmenne fikk studiekompetanse, og etter hva jeg hadde hørt kunne man studere hva som helst om man hadde studiekompetanse! Vanskeligere ble det derimot da jeg skulle søke om høyere utdanning etter vgs., og fant ut at valgene var da vel ikke så mangen? I alle fall føltes det slik da, for det var ikke alt som fristet. Etter tips fra lærerene om å søke på mest mulig i april, hadde jeg mangen ulike valg å velge mellom. Men valget stod mellom: Eiendomsmegling ved HiT, Allmennelærer ved HSH og ett årig studie med sosialantropologi også ved HSH.
Som de fleste andre unge mennesker spør man alle om råd i valget av studiet, både venner og slektninger. Ettersom min mor var svært uenig i at jeg burde bli lærer, endte jeg faktisk opp med å høre på henne. Grunnen til hvorfor hun ikke ønsket at jeg skulle studere allmennelærer er en sak for seg selv, men hadde ingenting med at hun ikke trodde jeg ville passe inn i yrket.

I august i fjor startet jeg derfor på eiendomsmegling i Bø i Telemark, i stedet for å begynne på allmennelærer som jeg egentlig ønsket. Allerede etter to uker ringte jeg hjem å bad foreldrene mine om å komme og hente meg, jeg likte meg overhodet ikke på studiestedet, og ikke likte jeg studiet. Eiendomsmegling høres kanskje veldig interessant ut, men om du ikke liker økonomiske fag så anbefaler jeg overhodet ikke dette. Tross at jeg ville dra hjem, fortsatte jeg på skolen frem til jul. Men da var det slutt, og jeg var ganske sikker i min sak.

Denne vinteren som har gått har jeg brukt til å jobbe og finne ut hva jeg vil studere. Tanken om å studere allmennelærer hang fortsatt igjen, og etter mye om og men trosset jeg min mor og begynte på studiet. I dag angrer jeg ikke! Jeg har alltid hatt en lederrolle i meg siden jeg var ung, jeg kan kanskje være litt "sjefete" til tider, men jeg kan også beherske meg. Jeg elsker å lære fra meg hva jeg har av kunnskaper, og elsker barn. Som elev har jeg som alle andre hatt noen helt fantastiske lærere, og andre ikke fullt så fantastiske. Jeg håper i fremtiden at jeg kan bli en av de fantastiske lærerne jeg kan huske, og at jeg kan få unge til å bli interessert i skole. Ingen ting er bedre enn at barna går hjem fra en kjekk skoledag, og gleder seg i hjel til neste skoledag. Ja, for da vet man at man har gjort en god jobb.

Grunnen til at skolevalget endte på HSH er fordi det er den nærmeste skolen med allmennelærer utdanning. Men også fordi jeg kjente studenter som hadde gått på HSH, og de sa at studentmiljøet på HSH var helt fantastisk. I tillegg til dette tenkte jeg at jeg kunne spare litt penger på å gå på Stord, mens jeg bodde hjemme. Jeg har også jobb hjemme i Haugesund, slik at jeg kan tjene litt penger også. Forhåpentligvis slipper jeg et stort studielån når jeg er ferdig utdannet som de fleste unge mennesker har. Fordelene ved å gå på HSH var derfor flere enn ulempene, og slik endte jeg opp her.
Forhåpentligvis har jeg valgt rett studiet denne gangen, og håper jeg får fire fantastiske år på HSH.

Mvh. Borghild Anett